Vanuatu –og sesongens aller siste etappe

Forside Reisebrev

Døgnåpent marked i Port Vila

 

Tradisjonell dans

 

En av landsbyene på Efate.

 

 

Sandtegning er en gammel tradisjon i Tonga. Hver tegning forteller en historie, som ofte frembringes vha sang eller fortelling i tillegg til tegningen. Både fortellingen (eller sangen) og tegningen må "fremføres" samtidig og uten pauser.

 

Sandtegningene skal bestå av en sammenhengende strek...

 

På museum

 

2,7 tonn blue marlin tatt på stang

 

To tøffinger i en landsby vi besøkte

 

Flotte forhold til havs

 

Dårlig med pizza i denne ovnen

Å starte en 5-6 dagers seilas med matforgiftning og grunnstøting er vel ikke akkurat ønskelig, men vi hadde tro på meldinger som predikerte god vind hele veien til Vanuatu. Det fikk vi forsåvidt også, men vi hadde ikke regnet med å få motstrøm. Motstrømmen satte opp ubehagelig sjø, skikkelig vaskemasin. Vi ble kastet opp og ned -og frem og tilbake 24 timer i døgnet. Det ble lite matlaging, kun frysetørret mat fra 90-tallet -og vann (oftes kaldt, jeg var redd ovnen skulle hoppe av henglene).

I reisebrev, og bøker, skrevet av andre på jordomseiling eller langtur, leser jeg ofte om alle blåmerkene de får på slike etapper. Vi får som regel ingen blåmerker ombord her, kanskje vi har for liten plass slik at fallhøyden ikke blir stor nok? Vi har i hvertfall nok av griperrekker og håndtak, men det er likevel slitsomt når båten kastes så mye frem og tilbake at det er vanskelig å holde en bok stille nok til å kunne lese hva som står i den.

 

Tørr cocpit er utrolig viktig for trivselen ombord, og på denne seilasen var det heller vått. Lykken var derfor fullkommen da vi ankret opp i karanteneområdet utenfor Port Vila på øya Efate –og Camilla og Trond (nøttene –fra Coconut) kom med varme burgere og kalde øl. Da de iløpet av resten av helgen serverte filmer, brød og middag mm, lurte vi på om vi faktisk bare skulle fortestte å ligge i karantene –der var det jo så bra service.

 

På mandagen ble vi likevel sjekket inn og la oss på bøye i den indre havna. Også på Vanuatu opplevde vi å bli godt mottatt av hyggelige, smilende mennesker. Vi besøkte bare denne ene øya. En sesong i Stillehavet er definitivt ikke nok til å få sett alt, og ofte må man velge bort steder man gjerne ville besøkt.

 

Port Vila er nok ikke den mest ideelle plass for å få inntrykk av hvordan folket på Vanuatu lever. Byen er Vanuatus hovedstad og største by -og er den eneste plass på øya Efate hvor det finnes elektrisitet.

 

Også Port Vila hadde et imponerende flott døgnåpent frukt og grønnsaksmarked. Hit kom selgere med frukt og grønt fra alle landsbyer –med matter, puter og barn. De bodde på markedet (hele familien, på matter bak boden sin) til de hadde solgt det de hadde å selge. Så dro de tilbake til landsbyen med det de hadde tjent, og kom tilbake med nytt frukt og grønt når sparekassa var tom igjen.

 

Øyriket Vanuatu består av 83 øyer. Blant innbyggerne på øyene snakkes over 110 ulike språk. På tvers av disse språkgrenene kommunuseres det på ”pidgin” engelsk. Slik kunne også vi forstå og kommunisere, selv om ”pidgin” engelsk kan høres ganske ukjent ut innimellom.

 

Sammen med nøttene og mannskapet på Fafner, leide vi en minibuss, hyrte lokal guide og dro på tur rundt Efate. Vi besøkte landsbyer, som til tross for at Vanuatu’ere er fattige, fremsto som ryddige og pene. Til forskjell fra landsbyer på Tonga så vi ingen søppel liggende og slenge. De enkle hyttene var ryddige og ”gatene” nyfeide. De innfødte var reserverte, og hyggelige.

 

På museum fikk vi lære om Vanuatu’s historie og tradisjoner. Dans, lokalt håndtverk og sandtegninger imponerte mest. Guiden på museet fortalte blant annet om bryllupstradiosjoner, og snakket mye om "piklings", uten at vi helt forstod hva dette skulle bety. Senere gikk det opp for oss at han snakket om pig killings. I følge ham selv, hadde han betalt alt for mye for sin kone -og til Jørn fortalte han, at for meg, måtte han bestalt 30 griser.Vi er litt usikre på om det er mye eller lite, men siden Jørn ikke har betalt en eneste gris, må man vel kunne si at han fikk meg billig.

 

Ellers gikk dagene som vanlig. Vi jobbet på båten, men hadde god tid til andre ting også. På utecafe langs bryggekanten kunne vi se gratis "utekino" under stjernehimmel to ganger i uken. Vi svømte nesten hver dag i bassenget på en resort like i nærheten av ankringen. I tillegg tilbragte vi en dag på "Hide away Island" -og var på flamme- og hesteshow i en stall utenfor byen.

 

Som vanlig gikk tiden fort, tiden var kommet for Stillehavets siste etappe. Vi skulle delta i et rally, og det var mange båter som skulle samme vei som oss. Siden vi var minste båt, hadde vi planlagt å starte litt tidligere enn de andre. Denne planen gikk imidlertid i vasken da været viste seg fra en ganske så dårlig side (selv på bøye i den indre havnen var det vanskelig å sove). Hele flåten utsatte avreise et par dager –til de mest utålmodige begynte å sette seil (noen kom tilbake igjen).

 

Vi ventet ennå et par dager til vind og bølger hadde lagt seg og satte til sjøs –sammen med sikkert minst 20 andre båter. Og som alle andre gode ting, er godt vær verdt å vente på. Vi hadde strålende forhold; sol fra skyfri himmel og 12-18 knops vind fra 120-160 grader på baugen (nesten bakrfra, veldig behagelig). Og selv med latmannsseiling uten storseil gjorde vi i gjennomsnitt over 6 knop hver dag.

 

På vei fra Vanuatu til Bundaberg, stoppet mange underveis. Det er fantastisk fine rev (både på Huon og Chesterfield) man kan ankre på om været er bra. Og været var jo bra, så fantastisk at vi valgte å fortsette. Det var lenge siden (les: aldri) vi hadde hatt det så fint til sjøs. Rolig og fredelig; ingen bølger som kastet oss hit og dit, bare fin bris som dyttet oss godt i riktig retning.

 

Vi leste bøker, bakte kaker og lagde gode middager. Av og til måtte jeg klype meg selv i armen. Kunne det virkelig være sant at vi skulle få en hel tur under disse fine forholdene.

 

Vi hadde flaks. Foran oss hadde de lite vind og måtte ty til motor. Bak hadde de frisk vind og mer sjø. Vi hadde det perfekt, og det varte utrolig nok hele veien. Chris på "Chatti" uttalte på radio -at endelig hadde de funnet Stillehavet.

 

Først da vi hadde land i sikte, spaknet vinden og vi startet motor mens vi ryddet, vasket og gjorde klar for å sjekke inn i Australia (som vi hadde hørt skulle være ganske strengt).

 

Imot alle våre prinsipper, nådde vi innseilingen til Bundaberg etter mørkets frembrudd. Vi var godt forberedte og hadde allverdens av kart på papir og plotter –i tillegg hadde den lokale kystradiostasjonen forsikret oss om at det var lett å gå inn i mørket.

 

I blikkstille, stjerneklart vær, fant vi ankringen og slapp ankeret. En delfin pustet like ved båten. Jeg kunne ikke tro det: Vi hadde seilt til Australia, og skulle feire med nybakt pizza. Etter et par minutter hørte vi et smell og glass som smuldret -vinduet i ovnen eksploderte. Vi var i nytt land -og hadde allerede nye utfordringer (blant annet var vi kjempesultne og pizzaen var full av glassbiter).

 

 

 

  Forside Reisebrev