Tonga

Forside Reisebrev

Lokalbesøk til frokost. "Laffy" ville selge flagg, og masse annet. Det ble dårlig med salg men han fikk frokost og kaffe.

 

Travel dag i havnen når forsyningsskipet kommer.Dette er samme brygga seilbåtene legger intil når de skal sjekke inn/ut.

 

En av de mange fine ankringene vi besøkte på Tonga

 

 

På tur på en av øyene.

 

En liten kompis vi fikk på en av våre gåturer. Er han ikke utrolig søt?

 

På besøk hos Filinga som bodde på øya innenfor vår favorittankring. Barnebarnet Maile hadde laget flotte blomsterkranser til oss.

 

Grilling på stranda. Silene for anker i bakgrunnen.

 

Eli helt klar til å gi i vannet med hvalene. Legg merke til stilen (og snorkelen -i munnen) Litt stressa (århundrets underdrivelse)!

 

Vi er på vei ut mot hvalen

 

Hvalene

 

Verdens navle?

 

En hval vinker farvel

 

Kongedømmet Tonga består av over 160 korall- og vulkanøyer spredt over et havområdet på nesten 700 kvadratkilometer. Rundt 40 av øyene er bebodde. Tonga har som eneste polynesiske land, kongedømme -og er det enest land i Stillehavet som ikke er blitt kolonisert.

 

Kongen er enerådende og dagens monark nedstammer fra høvdinger som styrte riket for over 1000 år siden (Tu’i Tonga). De omlag 160 øyene i kongedømmet er fordelt på 3 øygrupper; Vava’u i nord, Ha’apai, og Tongatapu i syd.

 

Den internasjonale datolinjen ligger teknisk sett rett øst for Tonga. Det innebar for oss som reiste vestover, at vi mistet en dag. 13. august 2007 eksisterte ikke. Men vi var kommet dit solen står opp først.

 

Vi valgte å besøke den nordligste øygruppen Vava’u og ankom Neiafu havn etter en lang seilas fra Bora Bora. For innsjekk må man fortøye til en ikke-seilbåtvennlig konteiner-kai. Med fendere, "fenderboard" og fortøyningsliner hadde vi et par forsøk før vi fikk praiet en tilfeldig mann på kaien til å ta imot linene våre. På lavvann var det et par meter opp til bryggekanten, og det var ingen mulighet for at vi kunne klare å fortøye på egenhånd.

 

Tollmyndighetenes representant kom ombord, agrikultur- og immigrasjonsmyndigheter var opptatt med et innkommende fly. Vel, Mr toll drakk sin kaffe, skriblet litt på noen papirer –og sa vi måtte flytte båten fordi et supplyskip skulle legge til. Vi hadde lest at man under ingen omstendigheter må gå iland på Tonga uten å være klarert inn hos immigrasjonsmyndighetene. Mannen forsikret at dette var uproblematisk. Vi kunne fortøye til en bøye –og ta jolla til land for å besøke immigrasjonskontoret dagen etter. Han så ganske streng ut, så vi gjorde som han sa.

 

Det ble selvfølgelig trøbbel. På immigrasjonskontoret ble de rasende. Vi forklarte oss så godt vi kunne –at vi hadde fått beskjed fra tolleren om å gjøre det på denne måten. Etter et par telefoner, litt kjefting og sinte ord, fikk tonen en annen lyd –og vi slapp unna med skrekken (vi hadde jo hørt om sviende bøter).

 

Neiafu er en interessant liten by, og base for chaterselskapet Moorings. På vår aller første tur i land –til baren ”Mermaid” der de har en gratis øl til alle nyankomne seilere –traff vi to hyggelige karer fra New Zealand. De hadde seilt rundt imellom øyene i Vava’u i to uker i leid båt (for n’te gang) og var godt kjent. Vi fikk gode tips –og sjøkart og seilingsguider over området.

 

Havnen i Neiafu er dyp, og det er visstnok dårlig hold. Det er imidlertid utrolig mange moringer, og de koster ikke en formue. Vi unnte oss derfor den luksus å ligge fortøyd til bøye mens vi var i Neiafu.

 

Det var ”whalewatching” sesong –og vi bestemte oss for å dra på guidet tur for å beskue de imponerende knølhvalene (selv om det var en fryktelig dyr affære). Hvert år kommer de enorme dyrene fra Antarktis til Tonga's skjærgård for å parre- og formere seg. Avkommet ”trenes” i det smule farvannet mellom de mange øyene, og når de er dyktige svømmere drar de til havs –den lange veien tilbake til Antarktis.

 

På Tonga er hvalsafari stor butikk, og her er antakelig den eneste plassen i verden hvor man faktisk får lov til å svømme med hvalen. Som 17 åring var jeg nær å drukne, og i ettertid har jeg fått vannskrekk. Jeg klarer meg greit over vann, men er redd for å være i vann, særlig om det er bølger. I løpet av vår seilas, har jeg blitt litt modigere –men har alltid med jolla og Jørn når jeg våger meg under vann. Ofte ender jeg opp med å bli sittende i jolla mens andre snorkler.

 

Jeg så derfor frem til vår hvalsafari med skrekkblandet fryd. Bare det å skulle dra til havs i en annen båt en Silene føltes skummelt. Å skulle svømme på dypt vann –med store hvaler –det forsøkte jeg å ikke tenke på. Men jeg ville gjerne se dem.

 

Da vi først så hvalene, var en annen båt allerede på stedet. For å ikke forstyrre hvalene, er det bare tillatt med en båt i området av gangen. De andre må holde seg unna. Vi ventet til det var vår tur, og fra da gikk alt så fort at jeg ikke rakk å tenke. Vi ble delt i grupper på fire, og når mamma-hvalens atferd viste seg å ikke være aggressiv –og båten var i riktig posisjon hoppet første gruppe i vannet. De var et fantastisk syn, en voksen hunn på rundt 12 meter –og hennes 3-4 dager gamle baby (som allerede var mye større enn oss).

 

Plutselig var det vår tur, og før jeg rakk å tenke slapp jeg meg ut i vannet, skrekkslagen. Med meg i en hånd og kamera i den andre, svømte Jørn mot de enorme dyrene. Under vann var det en majestetisk opplevelse å få se dem så nært. Mens hunnhvalen lå helt stille under overflaten, svømte den lille opp og ned –pustet og lekte litt.

 

Tilbake i båten, var jeg litt usikker på hva som var det beste med opplevelsen –å ha gjort noe jeg ikke torde, eller å ha svømt helt opp til store knølhvaler. Jeg var i ekstase –helt til jeg oppdaget at vi faktisk skulle uti en gang til. Vel, jeg klarte det igjen. For en dag.

 

Det hadde ikke slått oss, at vi kanskje ikke ville se hval (og at pengene –et halvt månedsbudjett- kunne være bortkastet). Omord i båten møtte vi imidlertid flere som hadde gjordt samme turen både 4 og 5 ganger tidligere uten å være heldige –da gikk det opp for oss at vi hadde hatt flaks.

 

Senere seilte vi rundt blandt de mange fine øyene i øygruppen. Vi hadde god vind, flatt hav –og aldri mer enn en time eller to til neste fantastisk flotte lille bukt. Vi snorklet, ble kjent med nye seilere –og lokale øyboere, og gikk turer på land. Flottere cruising områder hadde vi ikke opplevd. Mange ankringsplasser hadde vi helt for oss selv. Om nettene kunne vi høre hvalenes sang gjennom skroget. Tonganerne vi møtte var smilende, vennlige og generøse. Vi kom tilbake fra turer –med sekken full av lokale frukter og grønnsaker.

 

Når venner som hadde besøkt andre øyer, og var blitt holdt tilbake av dårlig vær, ankom Neiafu, dro vi tilbake dit. Det ble sosiale dager og kvelder. Mange båter ville vi ikke se igjen, noen kan det hende vi vil treffe senere - i Indonesia. Det var trist å ta farvel, men vi skulle helt til Australia og måtte videre.

 

Flere båter skulle samme vei som oss, og det var store diskusjoner i havna om når det ville være best å seile. Mange båter hadde hatt en veldig tøff tur til Tonga –og var ivrige etter å få en etterlengtet lett krysning.

 

På vei ut fra Vava’u hadde vi en flott opplevelse. En stor hval kom svømmende (på ryggen) helt opp til oss. Så tok han en runde rundt båten –og avsluttet med å løfte halen ut av vannet (som for å vinke) før han svømte tilbake mot land. Vi seilte til havs, og syntes vi hadde fått en fin avskjeddshilsen.

 

 

 

 

  Forside Reisebrev