Selskapsøyene

Forside Reisebrev

Kraftig squall på vei til Tahiti. Legg merke til bygen på radaren, den står i 12Nm skala

 

Skulle det ikke være varmt og tørt her i Stillehavet? På vei til Tahiti.

 

Amerikanere på 4. juli-feiring ombord i "Barefeet" (på Tahiti).

 

Europeere på 4. juli-feiring ombord i "Barefeet" (på Tahiti).

 

Tradisjonell polynesisk dans (konkurranse).

 

Uteriggere under trening -Tahiti

 

Luksusfrokost etter matshopping på Tahiti.

 

Solnedgang på ankringen-Tahiti

 

Middagsgrill -på Moorea

 

Nemo?

 

"Følgescooter" med reservehjul til syklister i sykkelritt på Moorea.

 

Moorea

 

På utkikkspunkt på Moorea

 

Manta Ray på Huahine

 

Landsby på Huahine.

 

Familie på Huahine sorterer dagens fangst.

 

Norsk grillkveld på Huahine; Xanadu, Helen Kate (med Bjørn og Rie på besøk) -og oss.

 

Burger på Bloody Marys er visst et must på Bora Bora (vi kom feil dag, og fikk ingen burger).

 

Grillmiddag hos Rapa på Bora Bora Yacht Club

 

Fjellet vi skulle bestige (Bora Bora).

 

Eli og Emily -i bushen

 

Emily og Jason på tur

 

Eli

 

Utsikt fra toppen -Bora Bora

 

Utsikt fr atoppen -Bora Bora

 

På vei til topps: Emily, Jørn, Eli, Jason, Finn og Jared

 

Rapa (som driver Bora Bora yacht Club) og Eli.

 

For anker på revet utenfor Bora Bora.

 

Bora Bora Yacht Club

 

Mannskap på Sojourner og Shangri-la spiller i baren (Bora Bora)

 

På konsert. Emily, Eli, Jason og Gunnar

Selskapsøyene (Society Islands, eller Îles de la Société) hører administrativt til Fransk Polynesia, og deles (geografisk, politisk og administrativt) i "windward islands" og "leeward islands". Vi skulle besøke Tahiti og Moorea, som tilhører den første gruppen, samt Huahine, Tahaa, Raiatea og Bora Bora som hører til den andre gruppen.

Seilasen fra Tuamotu-atollen Fakarava til selskapsøyen Tahiti ble en vanskelig seilas. Med meldinger om en ventende kaldfront og sterke vestlige vinder (motvind), ble vi tvunget til å ta avgjørelsen om en hurtig avreise fra Fakarava. Vi kunne blitt ventet til været var passert, men der vi lå, ville vi være dårlig beskyttet i vestlige vinder, så vi valgte å dra til havs. Dessuten skulle ikke kaldfronten passere før om tre dager, og med 200 nautiske mil å seile, skulle vi være i havn på Tahiti før den tid.

 

Turen var ganske ubehagelig, og vi hadde de kraftigste squallene vi har opplevt så langt. Vinden økte med 40-50 knop på sekunder, og kom plutselig fra en helt annen retning enn tidligere. Jeg hadde oppdaget at noe fryktelig svart og stort på himmelen kom raskt mot oss, fikk vekket Jørn og dermed fikk vi ned begge spinnakerbommene og forseilene, ryddet fordekk –og heiste storseil med 2 rev akkurat i det vinden kom som kastet på oss.

 

I de neste 40 timene passerte vi en rekke squall-lines, så barometertrykket stige og synke raskt en rekke ganger , hadde vind i alle mulige styrker og fra alle retninger (men mest rett imot) og fryktelig ubehagelig sjø. Det ristet og knaket –og vannet sto over dekk (ikke fordi bølgene var høye, det var rett og slett bare skvalpesjø). Vi hadde seil opp og ned, ut og inn hvert annet minutt, -motor, vindror og autopilot av og på –og innimellom forsøkte vi så godt vi kunne å styre unna de værste bygene. Det ble ingen søvn, og vi måtte frem med kart og bøker for å finne alternative havner (det så ikke ut som om vi ville klare å stå opp til nordsiden av Tahiti). Vi motorseilte for å stå så høyt mot vinden vi kunne, og på morgenkvisten dreide vinden såpass, at det så ut som om vi kunne stå opp til Papete likevel (for en lykke).

Våre medseilende venner hadde også fått hard medfart og båtene kunne melde om ufrivillige jibber, rekkestøtter som ble revet ut av dekk og vant som røk. Alle var slitne (og litt frustrerte), men det hjalp litt å vite at man ikke var alene utpå.

I motstrøm, motvind og skvalpesjø gikk vi for motor langs Tahitis kyst. Målet var Papeete, men på VHF fikk vi råd fra venner om å ikke komme dit. De vestlige vindene satte sjø over revet, og på ankringen dregget den ene båten etter den andre. Vi ble kalt opp av venner som hadde gått inn til Tahiti Yacht Club i en bukt med innseiling et par nautiske mil øst for Papeete. Der lå de godt beskyttet. Det var kortere for oss å gå dit, og motoren var begynt å gå varm, så valget var lett. Med hjertet i halsen kom vi inn i bukten for genoa og motor på lavt turtall, ankret utenfor marinaen og satt som zoombier en stund før vi fikk samlet litt energi til å pakke seil og rydde dekk. Det var heldigvis ikke før da –at Jørn oppdaget at det ene undervantet var nesten helt røket (da var det altså ikke bare jeg som synes turen var i tøffeste laget). Og det var heldigvis ikke før da, at VHF’en sluttet å fungere.

 

 

Tahiti

I bukten –og i marinaen lå flere kjente båter, og flere kom inn ettersom timene gikk. Alle utslitte, og med større eller mindre ødeleggelser på båt/seil/rigg. I etterkant tenker jeg, at 40 timer, det er vel ikke så ille, men akkurat når man er der –helt utslitte, og ikke vet om det kommer til å bli enda værre, eller hvor lenge det vil vare –da føles det fryktelig slitsomt.

 

Vel, vi hadde mye som måtte fikses, og vi var ikke de eneste. Riggeren i området var populær. Det var et lite studie i atferd, å se hvordan alle forsøkte å få sine nye deler laget før andres. Vi var av de heldige, han hadde alle delene vi trengte, og en uke senere var Silenes rigg på stell igjen, med to nye 8 mm undervant. I mellomtiden hadde vi fått ny mikrofon til VHF’en, skiftet impeller (samt fisket ferkvannspumpa) på motoren–og gjort en hel del annet forefallende arbeid ombord.

 

Innimellom ble det tid til litt sightseeing, danseshow med imponerende tradiosjonell polynesisk dans -og sosiale kvelder, men alt i alt, ble desverre Tahiti mer arbeid enn fritid. Etter en uke var vi lei asfalt, trafikk & kjas og mas og bestemte oss for å fortsette til de neste øyene vestover. Nærmeste øy Moorea ligger bare en liten sjarmøretappe unna.

 

Moorea

Etter mange lange seilaser, var det luksus med en liten dagsseilas igjen. Vi hadde tenkt oss til Opunohu Bay på Moorea, men seilte forbi en veldig fristende ankringsplass på vei inn dit, rett bak revet. Det var ganske tett med båter, men vi fant oss en fin plass. Vannet var utrolig fint og klart. Fra baugen kunne jeg lett se anker og kjetting på 15 meters dyp. Dette var virkelig et lite paradis. Vi snorklet og koste oss.

 

En katamaran vi har truffet tidligere tilbød oss å låne to sykler (skikkelige sykler), og vi syklet rundt stort sett hele øya. Turen opp til utkikkspunktet var såpass tøff at da vi kom opp dit, utbrøt en av turistene som hadde passert oss i buss; ”You made it” –og alle klappet. Litt sjokkerte over vår egne dårlige fysiske form, tok vi samme tur igjen neste dag –da til fots. Øya var flott, men vi likte oss best under vann (selv jeg!), og tilbrakte ganske mange timer med finner, snorkel og maske.

 

For hver dag fyltes ankringen med flere og flere båter. Etterhvert ble det så tett at vi så det som et tegn på at det var på tide å komme seg videre. Det var på høy tid også om vi skulle rekke innom alle de andre øyene vi hadde planlagt å besøke.

 

Huahine

Distansen fra Moorea var -for oss –litt for lang for en dagsseilas, og litt for kort for en nattseilas. Vi valgte det vi synes var lettest. En nattseilas med lite seil slik at vi ville komme frem tidlig morgen neste dag. Det blåste friskt 15-20 knop rett i hekken og vi hadde en fin seilas. Bortsett fra at vi nesten ble nedseilt av en større seilbåt som tok oss igjen og ikke kunne se oss bak genoaen, var seilasen uten nevneverdige hendelser.

 

Vi ankret utenfor Huahines norlige, lille landsby; Fare og tilbragte litt av dagen der. På ettermiddagen snorklet Jørn i revåpningen og jeg koste meg med en bok i skyggen under soltaket over cocpiten. Vi ble invitert på ”sundowners” i nabobåten, og tråkket ombord rett før solnedgang. Denne båten hadde vi ikke truffet tidligere, og det gikk ikke lang tid før vi ante gnissninger mellom skipper og mannskap. Skipperen var en skrytepave av en bølle, og vi syntes synd på de stakkarne som hadde satset tid, penger (og visstnok ekteskap) på å reise så langt for å oppfylle en drøm –og så ble det nesten et mareritt. Vi tok tidlig kveld –og var glade for å bare være oss ombord.

 

For de som lurer på hva som er tidlig kveld, kan jeg fortelle at ”cruisers midnight” regnes å være klokka 21 (med andre ord: kl 21 er sent). Vi står stort sett opp med solen, og går jammen nesten ned med solen også. På en skikkelig strandfest i stillehavet, er det sjelden folk igjen etter klokka 23.

Neste dag seilte vi ned til sydspissen av øya, i kanalen mellom øya og revet. Forstyrret av brød- og kakebaking, gikk kommunikasjon mellom styrmann og navigatør ombord litt trått, og dybdemåleren viste en liten stund litt mindre vann under kjølen enn vi liker. Det gikk bra også denne gang, og vi kunne droppe anker på en fantastisk fin ankringsplass helt syd om øya.

 

Her var også norske Xanadu med Finn og Tove som vi ikke hadde sett på en stund. De fortalte ivrig om de store rokkene ”Manta Rays” som hele dagen patruljerte sandkanten vi lå ankret utenfor. Vi samlet snorklingsutstyr og kamera, og tok jolla inn mot grunna. Vi kunne stå i vannet på halvannen meters dyp og se hver gang de to enorme fiskene passerte. Etterhvert ble ble vant til at vi sto der, og vi kunne svømme med dem. Med jevne mellomrom kom de tilbake –på sin patrulje langs sandkanten.

 

Manta Ray eller Giant Manta er den største av ”rokke-fiskene”, og kan ha et maks ”vingespenn” på 4-8 meter (disse var heldigvis litt mindre). De ser fantastisk flotte ut der se svømmer langs sandbunnen i nærheten av korallrev. De filtrerer plankton, og de ”hornliknende” strukturene på begge sider av munnen hjelper til å lede vannstrømmen mot fiskens munn.

 

Vi tilbrakte så mye tid i vannet vi bare kunne, og på radio fortalte vi våre venner på Serai, Sifar, Blue Moon, Helen Kate, Barraweigh og Bare Feet (som nå lå litter etter i løypa) at de bare mått komme og oppleve dette. Men etter et par dager, så vi ikke mer til de store dyrene. Da alle de andre båtene kom, var rokkene borte, antakelig dratt videre til nye ”matfat”. Heldigvis hadde vi tatt masse bilder og videoopptak, så vi ble trodd likevel.

 

Tahaa og Raiatea

Det var på tide å dra videre igjen, og så fort været ble fint for seiling (les: sol og medvind), seilte vi videre vestover. To øyer beskyttet bak samme ringrev ligger kun et par og tyve nautiske mil vest for Huahine. Selv i kun 15 knops vind, var revåpningen inn til Tahaa spennende, men uproblematisk. Vi hadde tenkt å ankre rett innenfor revet, men da vi kom innenfor var det så fantastisk fint å seile (15 knop og heeelt flat sjø), så vi endte opp med å seile rundt hele øya.

 

Vi forsøkte å ankre et par plasser underveis, men langs revet gikk vannet fra brådypt til kjempregrunnt på under en meter, så det med forsøkene. På vestsiden av øya lå Helen Kate for anker, og vi ble invitert på middag –så da dro vi dit. I guideboken vår skulle dette være en super ankring utenfor en vakker sandstrand, men det før de hadde bygget luksusresort på øya. Mellom utallige mengder av korallhoder, fikk vi lagt ut både ankter og kjetting sånn passe greit, og nøt supergod kyllinggryte hos Helen Kate (besøkende Rie var kokk).

 

Neste dag forsøkte vi å utforske området, men det er ikke så lett når resorter er bygget, og vi ikke er velkomne. Jørn brukte mye tid på å snorkle på korallene utenfor båten, for å finne en trygg vei ut mellom dem. Det var tydligvis litt på håret da vi gikk inn og vi hadde vårt vanlige regime: Jørn bak og jeg i baugen; Jeg sier det er grunt, han sier hvor grunt, jeg skriker at det blir enda grunnnere, han vil vite om det er for grunt. Det vet da vel ikke jeg!! (hvem kan ta 2,1 meter under vann-på øyemål). Det skjer hver gang –og heldigvis ser vi at det samme skjer ombord i andre båter (ofte mye mer høylydt).

 

Etter å ha utforsket området nok, heiste vi anker og dro videre til øya Raiatea som ligger rett syd for Tahaa, innenfor samme rev. Vi trengte mat, vann, diesel og gass. På forrige ankring hadde vi heldigvis truffet noen som tipset oss om en komunal brygge på Raiatea der vi kunne legge til –for proviantering. Vi fikk diesel på en bensinstasjon i nærheten, men gass var ikke like enkelt. Heldigvis fikk Jørn låne en sykkel på Xanadu, og med en 12 kilos gasstank på bagasjebrettet syklet han avgårde. Det gikk fint . Vi fikk gass og slapp å vente til over helgen. Når mørket seg på, snek Jørn og Finn seg bort med en vannslange til bensinstasjonen, så fikk vi fyllt opp vanntankene også. Vi sprayet hele brygga med kryp- og innsektdreper, og så med skrekk hvor mange kakerlakker som prøvde å løpe unna. Jeg tror vi skremte dem, for ingen kom ombord.

 

Bora Bora

Vi hadde en flott seilas fra Raiatea til Bora Bora. Men som valig ved korte seilaser, hadde vi hatt diskusjon om vi skulle slepe jolla eller ikke. Jeg kan ikke fordra å slepe jolla. Det skal lite til før den tipper, og gjør den det,vil tauet ryke og jolla forsvinne i bølgene. Vi har for lite plass på fordekk til å legge jolla der, så hver gang vi skal seile må den pakkes helt sammen. Det er nesten en times abeid –og det samme for å få den bygget og blåst opp igjen. Så det er forståelig at Jørn vil slippe å pakke ned og opp på samme dag om det er rolige forhold til havs.

 

Flere andre båter gikk ut revåpningen fra Raiatea samtidig som oss. Da de satte spinnaker, kunne ikke vi være dårligere, og den rosa måtte opp. Det var en strålende seilas, men med en del gammel sjø (les store dønninger) , surfet jolla etter som en tulling –i rykk og napp. Det gikk bra også denne gang.

 

Vi kom inn akkurat i tide for å plukke opp en ledig bøye utenfor Bora Bora Yacht Club. Terje på Villvind sto klar med tampen, og på under minuttet var Silene godt fortøyd (i motsetning til når vi ankrer –det er som regel ganske mye mer tidkrevende). Vi ble invitert ombord i Villvind og fikk møte Terjes kone, Berit som var på sommerferie ombord.

 

Bora Bora Yacht Club er ingen marina, men har et par moringsbøyer. Klubben drives av Rapa, som kan tilby vann, dusj og jolle brygge. Han kan også tilby tjenester som utleie av sykkel og vasking av klær. Vi hadde ikke råd til å betale for å ligge på bøye, men hvis vi betalte for en natt, fikk vi bedre samvittighet for å ta oss til rette uten å betale resten av vårt opphold. Med 26 meters dybde på ankringsplassen var det litt av et prosjekt for oss med bare 60 meter kjetting. Vi måtte skjøte på med 20 meter tau, og etter et par forsøk lå vi godt (det var vanskelig å forutse hvor vi ville havne i forhold til hvor vi droppet ankeret med så mye ute) selv om Silene slengtes uvant rundt i hvert vindkast når vi kun hadde tau de siste meterne.

 

Vi hadde et kjempefint opphold på Bora Bora –med grillfester hos Rapa på søndager og mange venner og kjente på samme ankring. Vi syklet rundt øya, haiket og gikk. Høydepunktet må nok sies å være turen opp til den nest øverste fjelltoppen. Sammen med Emily, Jason og Finn slet vi oss opp de enormt bratte stiene, og tenkte med skrekk på hvordan i all verden vi skulle komme oss ned igjen. På toppen fikk vi se den vakreste utsikten –som et flyfoto av Bora Bora og motu’ene rundt. Nedturen gikk på et vis –ingen større uhell, men det hadde definitivt vært lettere om vi hadde hatt med et tau. De neste dagene kunne vi ikke bruke beina noe særlig.

 

Blant alle seilere gikk diskusjonen om hvor man skulle dra videre. Etter Bora Bora velger noen en sørlig rute innom Rarotonga og Nuie –før Tonga, mens andre velger en nordlig rute om Suwarrow, og videre til Samoa. I tillegg finnes selfølgelig mange varianter av disse rutene. Valget var vanskelig. Serai ville til Rarotonga, men da de dro –hadde jeg fremdeles en kontroll hos legen igjen (etter en infeksjon), og vi kunne ikke dra.

 

Været var ustabilt, særlig i syd, og vi bestemte oss for å dra mot Cook-øya Suwarrow for å få en nordlig rute mot Tongas øygruppe Vava’u. Alle var usikre på hvor de skulle og når de skulle dra, så det ble ikke gjort noe forsøk på å seile sammen. Vi fikk alle dra når vi var klare, å seile dit vinden førte oss. Seilasen fra Bora Bora kan dere lese om i neste reisebrev.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  Forside Reisebrev