Fiji

Forside Reisebrev

På vei mot Fiji, hva vil dette værert bringe?

 

Det første vi så i Suva var et fint dekkorert fengsel.

 

Eli på marked. En håpefull "trillebåregutt" håper vi skal kjøpe mer enn vi klarer å bære.

 

Trillebårer erstatter taxi. Gutta venter på varer som skal kjøres hjem. Fijianere er ganske avslappede.

 

Lunchen servert som pause i motormekking.

 

Påtide med nytt eksosbend. Det er rustet hull, og masse salt har lagt seg på utsiden langs bendet.

 

Eli på "resortferie". Første (og siste?) gang i solstol.

 

Grilling på beachbaren -Musket Cove.

 

Taxi'n (sjøfly) letter mellom båtene på ankringen i Musket cove

 

Silene blir ganske liten når vi går inn i marina.

Første døgn etter at vi forlot Vava’u hadde vi fin vind -18 knop i ryggen. Vi gjorde god fart, så god at vi neste dag måtte ta inn omtrent alt av seil og rulle avgårde i kun 3-4 knop for å kunne gå gjennom passagen i Lau-øygruppen som ligger øst for Fiji’s hovedøy Viti Levu. Den største byen på Viti Levu, er Suva, og dit skulle vi. I Suva finne nemlig en Australsk ambassade, og vi trengte visum.

 

Passagen gikk problemfritt. Vi var godt hjulpet av flatt hav og svak bris. Den rosa ble heist, og vi suste avgårde i 5-6 knop. Innimellom kunne vi se mindre værsystemer i horisonten, men unngikk alt som så litt mørkt og skummelt ut. Forholdene var upåklagelige helt til siste natten da det blåste opp ganske kraftig og sjøen ble litt slitsom –det siste sikkert mest fordi vi hadde så godt som null seil oppe for å ikke komme frem før det ble lyst. En litt morsom fugl hadde bestemt seg for å tilbringe natten oppe på vår radar, og underholdt nattevakten med gjentatte forsøk på å lande –for så å bli kastet av i neste bølge – om og om igjen.

 

Vi hadde hørt mye om Suva, og ingenting var positivt. Det skulle være politiske kupp, uroligheter og direkte farlig for turister fikk vi høre. Tidligere importert, indisk abeiddskraft ville ha mer makt. Fijianere vil beholde makten.

 

Innseilingen til Suva gikk fint. Vi var ankret utenfor Suva Royal Yacht Club, som sikkert har vært en fasjonabel klubb en gang. Klubben var nå litt sliten, men baren var åpen, og maten ikke altfor dyr. Vi følte oss velkomne og hadde en trygg plass å legge jolla, så vi var fornøyde.

 

Møtet med immigrasjons- og tollvessenet var overraskende problemfritt. Fem representanter ble fraktet ombord (med losbåt), fyllte ut utallige papirer og ønsket oss velkomne. I løpet av en halv time var vi sjekket inn. Vi var nok litt heldige.

 

Selv følte vi oss aldri utrygge i Suva, og likte oss veldig godt. Byen fremsto som spennende og fargerik –med det mest fantastiske markedet vi hadde sett noen gang, og masse små, spennende, billige plasse for å fylle magen (med mat). Vi kjøpte alle mulige sorter krydder, og ble servert kava i butikker og på marked. Kava er en tradisjonell fijiansk berusende eller lett bedøvende drikk utvunnet fra en spesiell rotfrukt.

 

Dagene i Suva gikk fort. Vi tilbragte tiden i byen, på den Australske Ambasade (Eli) og med hodet i motoren (Jørn). Med utallige billige indiske måltid innabords, et par nye kinofilmer i minnet, australske visum stemplet i passene og nytt eksosbend (fra reservedel-boksen) motert, kunne vi en uke senere fortsette vår seilas.

 

Vi skulle til vestkysten av øya, men ønsket å stoppe litt på veien. I vår eminente guidebok (som ikke akkurat er ny), kunne vi lese om en fin liten beskyttet ankring i underkant av 40 nautiske mil fra Suva. Da vi kom dit, oppdaget vi at de elektroniske kartene overhodet ikke stemte, papirkartene var for dårlig detaljerte –og et tordenvær nærmet seg i horisonten. Ved hjelp av radar fikk vi sneket oss inn den tynne rennen mellom rev på begge sider, og ankret inne i bukta.

 

Etter middag fant jeg frem en annen cruising guide og kunne her lese at bukta vi var i var full av skumle koraller –og her måtte man absolutt ikke gå inn uten lokalkunnskap. Det tok knekken på nattesøvnen, og neste morgen var vi tidlig ute på havet igjen. Siden det var sydlig svell, og neste planlagte ankring var ubeskyttet mot syd, bestemte vi oss for å seile hele veien til vestsiden av øya.

 

Det blåste etterhvert ganske friskt, og vi smatt akkurat inn åpningen i revet og fikk sluppet ankeret inne på nærmeste ankring i det mørket kom sigende. Neste dag hadde vi en kjempefin spinnakerseilas (i veldig lett vind) til Muscet Cove ute på en av øyene vest for hovedøya. Her hadde det vært regattauke, og det var fremdeles stappfullt av båter. Det ble hyggelig gjennsyn med gamle kjente. Vi traff også igjen norske Coconut, som vi kun hadde truffet en gang tidligere, på Bequia i fjor.

 

På Muscet Cove er en fin resort med svømmebasseng, toalett/dusj, butikker, barer –alt åpent også for dem som ligger for anker. Hver kveld fyres grillene i strandbaren opp, og man kan grille medbragt, eller kjøpe –etter eget ønske. Vi følte vi var på ferie; seilte HobieCat, snorket og grillet (vel, det er vel ikke så mange på ferie som griller SPAM skinke, men vi er vel ikke egentlig på ferie heller....)

 

Etter to dagers ferie for anker utenfor Muscet Cove, seilte vi inn mot hovedøya igjen. Vi skulle gjøre noen jobber i båten og fylle tankene. En marina på Vuda Point skulle være billig, så vi dro dit. Havnesjefen ble ikke blid da vi hadde gått til Vuda Point uten å først sjekke inn i havnebyen Lautoka, men igjen slapp vi unna med en advarsel (etter å ha servert et par hvite løgner, som de overhodet ikke trodde på). Det var betydelig forskjell på å treffe en fijianer og en inder på havnekontorene på Fiji. Inderene vi traff var effektive, strenge og bestemte (les: uhøflige), mens fijianerne var ineffektive, hyggelige og imøtekommende.

 

Fra marinaen tok vi buss frem og tilbake til nærmeste by; Lautoka for en veldig billig penge. Dette var spennende (les:skremmende) bussturer –på smale veier, i styrtregn. Bussene hadde frontrute, men ingen vindusviskere –og heller ingen andre vinduer. En grønn presenning-duk skulle skjerme oss for regnet. Dette virket ikke veldig bra i 80 km/t.

 

Jørn ble matforgiftet ( av kyllingkebab) og vi ble i marina lenger enn planlagt. Mens han lå i salongen med bøtta ved siden av seg, traff jeg et par norske turister. De var nyankomne fra norge, og hadde en diger firkløver (sjokolade) og litt annet snop som de gladelig ga bort til nordmenn de antok hadde seilt seg bort. Jørn var "desverre" syk lenge nok til at -merkelig nok- hele sjokoladen plutselig var borte (jeg prøvde virkelig å spare).

 

Etter et par dager var Jørn i såpass god form (les: i stand til å stå oppreist) at vi kunne seile til Lautoka for å sjekke ut. Vi skulle til Vanuatu, og det var meldt om fin vind de neste par dagene. I Lautoka fikk vi igjen bryne oss på vrange menn på havnekontoret. Jeg skulle på apotek for å kjøpe medisin til Jørn, men fikk ikke slippe ut porten fordi vi ikke hadde de riktige papirene (vi hadde jo selvfølgelig det, det er bare litt vanskelig innimellom). Som alltid ordnet det seg til slutt -selv om jeg ikke kan skryte av å ha beholdt roen (det er ikke alltid lett å være tålmodig). De oppførte seg som om det var kriminelt å seile rundt i båt fra havn til havn.

Fra Lautoka og ned til passet var det ca 20 nautiske mil. På vei syd mot passet fikk vi så sterk vind midt imot, at vi bestemte oss for å gå inn til landt midtveis og ankre for natten. Da vi neste morgen skulle gå ut fra ankringen, sa både papirkart og elektroniske kart at vi skulle ha et sjømerke på babord side og et på stybord side. Vi så to sjømerker, men da vi kom nærmere, virket det ikke riktig å gå mellom dem. Vannet var grumsete, så vi kunne ikke se noe rev, men vi hadde en følelse av at noe ikke stemte. Med motoren i fri, på vei til å snu,”smalt” vi i en korall. Styrbord sjømerke var borte, og en ekstra stake var satt opp på revet på babord side! Selv med lav fart hørtes grunnstøtingen ganske dramatisk ut.

 

Vi dro tilbake til ankringsplassen igjen. Jørn måtte på med badebuka -og sjekket skadene. Alt så fint ut, kun litt avskratp bunnstoff i bunn av kjølen. Ikke akkurat en bra start på dagen, men ingen grunn til å gi opp. Vi ville til havs mens været var bra.

 

 

 

  Forside Reisebrev