Bora Bora –Tonga

Forside Reisebrev

Stille og rolig seilas, ikke mye seiltriming

 

Eli benytter finværet til å bake brød. Legg merke til ull-stillongsen (ikke tidligere kalt Eli Stillongs Stålsett for ingenting).

 

Sjøen tar seg opp

 

For et vær! Skipperen må ta roret.

 

Tonga i sikte

 

På vei inn til Vava'u

Torsdag 2. august rullet vi ut genoaen på vei gjennom passet ut fra Bora Bora. Det var lite sjø, men heller ikke mye vind. Vi klarte så vidt å holde det gående for seil gjennom den første dagen. Natten ble kjempefin, og med 15 knops vind i ryggen gjorde vi fin fart med to spridde forseil. Denne seilføringen har vært en absolutt klar favoritt ombord.

Målet med seilasen var ennå ubestemt, men vi holdt en knapp på Suwarrow siden været og vinden så stabil ut i den retningen de neste dagene.

De neste dagene blåste det konstant under 10 knop, og i lange perioder gjorde vi ikke mer enn 1-2 knops fart. Vi var ikke helt i rutine etter lang tid uten nattseilaser, og vi hadde overhodet ikke snop ombord. Det viste seg å være vanskeligere å takle enn anntatt. Det nærmeste snop vi kunne finne var noen C-vitamin tyggetabletter. I mangel på noe annet spiste vi et par om dagen.

Etter et par dager til sjøs, begynte vinden å ta seg opp. Vi gjordt unna lite distanse de første dagene, og hadde ennå langt igjen til Suwarrow. En front var meldt å skulle passere rett syd for oss, og det ble meldt om konveksjonsaktivitet i forbindelse med denne fronten. Dette kan bety veldig sterke vinder, men ikke nødvendigvis. Vi avventet og fortsatte mot Suwarrow. Vi hadde en dag med supert føre igjen –og Jørn satte ny rekord ved å lese en hel bok på under to dager.

Vi hadde nå endelig kjempefine forhold, men så at vi burde sette kursen sydover igjen og komme oss inn på toppen av et velutviklet høytrykk for å få medvind ned mot Tonga før neste system ville komme inn. I løpet av de neste dagene ville vinden rundt Suwarrow bli kraftig, så vi antok at det ville bli vanskelig å forlate lagunen under slike forhold. Vi hadde også sett frem til å ha veldig god til på Tonga, så vi satte derfor kursen litt sydover.

Vi hadde ikke før tenkt tanken om værendring før vinden økte og bølgene vokste. Det var vanskelig å sove ombord. Vi hadde et sett bølger bakfra som vi surfet på. Et annet sett bølger kom fra siden, og kastet oss kraftig sidelengs. Det var nå for sent å komme sg inn til Suwarrow, men kanskje vi kunne stoppe på Niue?

Værfaksene viste stadig flere systemer på vei inn, og på fredagen regnet vi ut at for å være inne ila mandagan (før neste lavtrykk) måtte vi seile over 6 knop i gjennomsnitt. Det er fort når sjøforholdene var såpass slitsomme som de var. I tillegg hadde fronten syd for oss ennå ikke passert, og en ”shearline” knyttet til denne strakk seg lenger og lenge nord for hver melding. Vi visste ikke helt hva dette innebar, og jeg ønsket at jeg hadde studert meteorolgi.

Neste formiddag roet det seg litt, og et par timer var det nesten levelig ombord igjen. Jeg hadde akkurat sovnet da jeg hørte at det var hektisk aktivitet i cocpit. På kort tid var vi omringet av svart himmel. Vinden forsvant helt.

Så var moroa igang. Med jevnt 40 knop, 45 i kastene –fra syd-sydvest, virket det som sjøen kokte (vi hadde hatt ganske kraftig svell fra syd og sjø fra syd i dagesvis). Et par minutter var vi skikkelig optimister, og tenkte av vi bare kunne kjøre for motor gjennom. Det ga vi ganske fort opp da motoren begynte å ryke (hull i eksosbendet oppdaget Jørn senere).

Vi tok opp akkurat nok seil til å holde styring i båten, snudde rundt, og satte baugen den veien det var mest behagelig. En stund så det ut som om vi kom til å ende opp på Pago Pago (Amerikansk Samoa), men etter seks slitsomme timer dreide vinden litt og litt tilbake. Vi klarte å komme oss mer og mer tilbake på kurs, men det regnet fremdeles som aldri før. Forholdene ble såpass at Jørn kunne sette vindroret til å styre igjen, men meg fikk han ikke ut...jeg var litt skremt, og lurte på hva i all verden det var vi skulle her ute å gjøre. Kunne vi ikke bare tatt fly –som fornuftige mennesker gjør. Det ville vært mer behagelig, mindre skremmende –og mye, mye billigere.

Et stopp på Palmerston var nå utelukket, vinden hadde ført oss for langt nord. På radio hørte vi også at forholdene i havna på Nuie ikk var veldig gode. Båter som kom dit valgte å gå til havs igjen og fortsett til Tonga.

Etter seks nye timer sluttet det helt å blåse. Himmelen var beksvart, men utover natten kunne vi se lysere himmel langt borte. Takk og pris, tenkte jeg. Aldri mer (det er lov å håpe).

Da det klarnet opp opp morgenen heiste vi alle kluter. Nå ville vi bare i havn før neste uvær kom. På radio kunne vi høre at båter som lå lenger bak, var truffet av samme system vi nettop var kommet oss igjennom, og nå var vinden enda sterkere. Mandag 13. august var vår to års bryllupsdag, og vi følte vi kunne trenge en aldri så liten feiring nå. Vi seilte det remmer og tau kunne holde (det skal vel sies at forholdene nå var absolutt perfekte).

Mandag klokken 14 lokal tid fortøyde vi til tollbrygga i Vava’u gruppens ”hovedstad” Neiafu. Vi ville sjekke inn, fortøy Silene på en bøye –og få oss en middag i land (som seg hør og bør på en bryllupsdag). Vi fikk en liten overraskelse da vi ble korrigert på datoen. Vi hadde passert datolinjen. 13. august var fortid. På Tonga var det 14. Istedenfor feiring fikk vi en god natts søvn –og en god latter.

 

 

 

  Forside Reisebrev