Tuamotu

Forside Reisebrev

Havet var virkelig speilblankt. Det må være dette som kalles havblikk.

 

Atollen Kauehi med passet i sydvest og ankringen utenfor landsbyen i nordøst.

 

På tur langs revet.

 

Jørn og Jason leter etter brukbare saker som kan ha drevet i land.

 

Fra Jørns strømdykk i Fakaravas nordlige pass(30m).

 

Vår første svarttipp hai så vi på Fakarava.

 

Vi er klare for en dag på sykkel for å utforske den nordlige del av atollen Fakarava.

 

Presisjonsarbeid. Injisering av kjerne for dannelse av svart perle.

 

Eli ser på perler. "Kan jeg virkelig bare velge en?"

 

Vår nye venninne har drinkene klare når vi kommer syklende forbi.

 

På kryss igjen, men behagelig nok innenfor Fakaravas ringrev.

 

Blekksprut med imponerende evne til å gå i ett med omgivelsene.

 

Denne (og et par endre) reduserte blekkulf til en svart blekkflekk på et lite øyeblikk. Det var virkelig skremmende å se hvor raske de er.

 

Kauehi

Det er rundt 500 nautiske mil fra Nuku Hiva til atollen Kauehi, og med lite og ustabil vind hele veien tar det oss fem døgn å komme dit. Vi har VHF kontakt med Blue Moon og Helen-Kate stort sett hele veien, og i tillegg har vi kontakt med Sifar via SSB. Det er lenge siden sist vi hadde så behagelige forhold til havs, men behagelig sjø er ofte sammenfallende med veldig lite vind –og motoren må derfor trå til litt på denne etappen. Havet er som et endeløst speil. Nettene er lyse, med stjerner som lyser –både fra himmel (og forrvirrende nok også) fra hav.

 

Tuamotu atollene består av små øyer (motus) som sammen med rev danner en ring som omslutter en lagune. Kauehi har ett pass (åpning i revet), og for å komme inn dette passet må vi passe på å gå inn når strømmen er på det svakeste. Det er ikke lett å beregne ankomst på timen etter 500 mils seilas. Vi ankommer et par timer for tidlig, og i stille, fint vær blir vi liggende utenfor passet og vaske, rydde og blåse opp jolla.

 

Vi passerer åpningen i passet uten problemer. Fra passet til ankringsplassen er det åtte nautiske mil, og vi ankommer ankringen for motor en nydelig formiddag. Det er fullstendig havblikk. Ankringsplassen er like utenfor landsbyen og det er virkelig fint her. Det er fin sandbunn, men også mye korallhoder i området. Vi får godt feste til ankeret, men allerede etter kort tid har kjettingen snurret rundt en av korallene. Det er ikke så mye vi kan gjøre med det –annet å følge med og dykke ned for å ta løs kjettingen hver gang den har snurret seg rundt en ny korall.

 

Vi har et supert opphold her på Kauehi, med mange gode venner, super snorkling og fine turer på land. De innfødte er veldig gjestfrie og vi inviteres til borgermesterens gebursdag (uten at vi pga språkproblemer forstår -før senere- at bursdagsbarnet var atollens borgermester). Vi gratulerer med dagen, men takker høflig nei til servering siden vi allerede har lovet oss bort –for å feire Jasons bursdag. Det blir en super feiring ombord i Serai –med grilling og god drikke J

 

Syd i atollen ligger nedlagte perlefarmer der Petrell melder (per SMS til vår Iridium telefon) at de har fridykket og funnet fine perler. Vi har lyst til å gjøre det samme, men slipper opp for tid (og godt vær), og må etter et supert opphold på Kauehi, komme oss videre.

 

Flere båter har bestemt seg for å dra ril Fakarava neste dag, og nærmest i konvoi seiler Serai, Sifar, Blue Moon, Helen Kate og Silene ut fra Kauehi. Det er strålende føre, 15 knop rett i ryggen og behagelig sjø. Sifar er raskeste båt og får dermed også den største fisken. Heldigvis er ikke fryseren stor nok, og vi inviteres på middag.

 

Fakarava

Atollen Fakarava er en av de største i Tuamotu gruppen. Fakarava har to pass –eller åpninger- i revet og vi ankommer via det nordlige passet. Selv med nesten perfekt timing (vi er ca 20 minutter for sent ute) blir passet litt vel spennende. Med vind mot strøm blir det krappe bølger i åpningen, og vi må gi full guffe på jerndyret for å komme oss gjennom. Bare litt kraftigere motvind, og vi hadde antagelig stanget mot bølgene der ennå. Ankringsplassen utenfor landsbyen er beskrevet som dårlig i alle våre guidebøker, men vi blir heldigvis positivt overrasket. Vi finner godt hold på 13 meters dyp og ligger godt beskyttet for vinden. For første gang ser vi ”blacktip reef shark” på nært hold. De er faktisk ganske fine –i hvertfall de som ikke er så store. Allerede klokken åtte neste morgen er Jason igang med research for å finne et guidet dykk i passet. Et par timer senere drar Jason, Emily, Jørn og Geoff ut for å dykke med hai og mengder av fisk i den sterke strømmen i passet. Med stjerner i øyene og masse bilder på kamera kommer Jørn tilbake et par timer etter. De har hatt et fantastisk dykk og er alle veldig fornøyde.

 

Vi har funnet billig sykkelutleie, og tirsdag morgen drar vi på sykkeltur. Ved en tilfeldighet sykler vi rett inn på en perlefarm og treffer en veldig hyggelig eier. Han gir oss en skikkelig omvisning, og vi får se hvordan de injiserer østers med en spesiell type nucleus (kjerne) fra Misisippi. Denne kjernen injiseres på en helt spesiell plass i østersen og danner, sammen med pigmenter fra østersen, grunnlaget for dannelsen av de berømte svarte perlene. Hver perlefarm har sin egen metode for å klargjøre pigmentet –og perlene fra de ulike farmene får dermed kjennbare karakteristikker.

 

På farmen forteller de at østers importeres fra en annen atoll der de har bedre vekstgrunnlag –og disse er dermed mer kompetente til å bringe frem en god perle. Østersen kan være ute av vannet i maksimalt åtte timer, så arbeidet med å injiere kjerne og pigment på hundrevis av skjell av gangen må dermed skje hurtig. Det er tydelig presisjonsarbeid –og minner om mikrokirurgi. Etter injisering vil skjellene senkes til ni meters dyp der oksygenforholdene gir best vekstgrunnlag for dannelse av perle. Etter 18 måneder høstes perlene og de skjellene som gir gode perler injiseres med en ny og større nucleus for dannelse av enda en perle.

 

Med en vakker perle i lomma sykler vi videre til nye opplevelser. Vi snorkler utenfor et stort hotelkompleks. Ved forespørsel får vi smilende beskjed om at vi mer enn gjerne kan snorkle og bade på stranden deres.Vi plukker skjell på strender og på revet utenfor atollen –og vi blir kjent med en blid liten dame som selger smykker fra en bod (plassert midt i ingenmannsland).

 

Det blåser opp og vinden kommer fra en mer sydlig retning hvilket gjør at vi ikke er spesielt beskyttet der vi ligger ankret. Vi bestemmer oss for å seile sydover inne på atollen –og for første gang på lenge har vi skikkelig motvind. For fullt storseil og kryssfokk seiler vi hele dagen –og når en ny ankringsplass like før solen går ned (akkurat litt for sent for å se koraller, så det blir ikke den aller beste søvnen).

 

Neste dag, etter en hyggelig frokost, på ”vår egen” lille strand, fortsetter vi videre sydover. Vi har sett på kartet at det sydvestlige hjørnet av atollen vil gi oss ly for den sterke vinden. Området inne på atollen er ikke kartlagt, så det er ekstra spennende å seile her inne. Det kreves godt sollys for å kunne se koraller og rev. Røde og grønne sjømerker markerer en kanal som er relativt lett å følge, men man må holde tungen rett i munnen her likevel –perlefarmer (med nedsunkne bøyer like under overflaten) og rev må unngås.

 

Vi seiler først ned til det sydlige passet før vi setter kursen mot det sydvestlige hjørnet. Herfa lagrer vi spor i det elektroniske kartet slik at vi kan komme oss fra ankringen og tilbake til passet selv i dårlig lys uten å treffe rev eller koraller (tidspunktet for svakest strøm i passet ville ikke sammenfalle med godt dagslys de neste dagene).

Vi finner ankring utenfor en lang, nydelig sandstrand. Her er vi godt beskyttet fra vind og sjø i billedskjønne omgivelser. Det er massevis av plass her, selv om det er et par andre båter her, er det langt til nærmeste nabo (det er supert med litt privatliv innimellom). Vi forelsker oss helt i plassen her, og skulle gjerne ha blitt her leeenge J

 

Vi rusler en tur på stranda og blir veldig fasinerte av en relativt stor blekksprut som svømmer ganske nært. Dyret har en enorm evne til å transformere seg slik at han er kamuflert av omgivelsene. Bare sekunder etter er vannet i strandkanten fullstendig i opprør –og blekkspruten kommer svømmende motsatt vei i rekordfart –med en diger (vel diger nok) hai etter seg. Den er vel like lang som Jørn er høy. I løpet av kort tid er vannet fullt av hai som sirkler rundt. Snart er det eneste vi ser av blekkspruten en diger flekk av blekk. Jeg bader ikke veldig mye de neste dagene (les: ingenting).

 

Vi har grillkvelder på stranda –og for oss går det sport i å finne måter å tilberede boksskinke på slik at det faktisk blir et bra grillmåltid.

 

Etter et par dager med kraftig vind, ser vi muligheten for å kunne få en behagelig seilas de 240 milene til Tahiti. Det er lavtrykk og kaldfronter på vei fra sydvest, så det er om å gjøre å ikke vente for lenge. Vårt planlagte besøk på atollen Toau blir derfor droppet. Sifar drar, men vi er ikke klare og venter til neste dag. Det skal vise seg å være en stor tabbe.

 

Igjen –i konvoi –drar Silene, Serai, Blue Moon og Helen Kate ut det sydligste passet på Fakarava. Typisk nok, når vi skal forlate Tuamotu, har vi endelig fått dreisen på tidevannet og strøm i passene. Så denne gangen treffer vi på kornet og er rask ute i kraftig sjø til havs. Det blåser godt, og vi gjør unna gode mil de første timene. Det er ikke mer enn rundt 200 nautiske mil til Tahiti, så vi er ikke så veldig bekymret selv om værmeldingene viser litt usikre forhold de neste dagene....

 

 

 

  Forside Reisebrev