Panama

Forside Reisebrev

På vei inn moloåpningen i Panama

 

Jørn med 120 l vann, 60 l diesel, 20 l bensin, søppel og PC

 

På vei gjennom Panamakanalen

 

 

Eli og Ingrid slapper av

 

Eli og Doglas

 

Rafting med Sifar før nedslusing

 

På vei inn i slusen

 

Nedslusing

 

Trang ankring på Stillehavssiden

Etter en fin dagsseilas fra Isla Linton, ankommer vi Colon (Panamas havneby på Caribiasiden) rundt klokken 15 tirsdag 13. mars. Etter å ha kalt opp havnekontroll på VHF kanal 12 og fått klarering til å entre, siger vi inn moloåpningen akkurat i det pizzaen er ferdig (vår pizzatiming synes aldri å være spesielt passende). Mens vi manøvrerer mellom ulike kaier og store tankere, smaker det likevel med litt mat J .

 

Vi syntes Silene fortjente en real omgang med ferskvann og landstrøm, og hadde egentlig bestemt oss for å gå i marina. Vi hadde dessuten hørt og lest at ankringsområdet var ubeskyttet/værhardt –og langt fra land. Da vi nærmet oss syntes vi imidlertid at marinaen så fryktelig trang og folksom ut. ”Sild i tønne” konseptet fristet virkelig ikke i det hele tatt, og vi ankret i stedet. Ankringsområdet lå slett ikke så langt fra land som vi var forespeilet og der var god plass (dessuten koster det jo ingenting å ligge der).

 

Vi rydder litt båt og tar en tur på land (les: yachtklubben). Jason og Emily fra den engelske båten Serai ) kommer innom oss med en stor, fin tunfiskfilet –så middagen for neste dag er dermed i boks.

 

Sammen med Menja og Margarita bruker vi hele neste dag på rundtur til ulike kontorer og instanser forå få sjekket inn i landet –og ”registrere” oss for transit gjennom Panamakanalen. Torsdagen kommer en admeasurer for å måle båten og godkjenne båt og utstyr for kanalen. Etter dette betaler vi gildet –og ringer for å få angitt tidspunkt for når vi skal starte ”reisen til Stillehavet”. Vi føler oss fryktelig uheldige da vi ikke får transit før den 30. mars –og tenker bekymret på hvordan vi skal rekke frem til besøk på Galapagos.

 

Mange som har sjekket inn etter oss har fått transit etter kun 2-3 dager, så vi prøver med en telefon til kanalkontoret. Etter et par samtaler frem og tilbake har vi fått ny dato -20.mars. Ettersom det kun er få dager til, blir de neste dagene travle. Vi starter proviantering av mat og drikke for Stillehavet, fyller vann, diesel og gass –samt vasker og rydder. I tillegg er kjøleboksen under streik og vi farter Colon rundt (i taxi, her er det ikke trygt å bevege seg i gatene) på jakt etter en ekstern kjøleboks.

 

Kanalkontrollen flytter stadig rundt på tidene de ulike båtene har fått, og siden alle båtene må ha 4 lineholdere i tillegg til skipper ombord når de går gjennom kanalen –blir det problematisk å få til å hjelpe hverandre når alle skal gjennom –og ingen vet helt når. Ingrid og Frank på Menja utsetter til slutt sin egen transit for å hjelpe oss gjennom –slik at vi kan komme tilbake å hjelpe dem gjennom senere. Sistemann (kanadiske Douglas) får vi låne av engelske Sifar som vi skal gå gjennom kanalen sammen med (de 2 båtene Silene og Sifar) fortøyes som i flåte og skal gå gjennom kanalen slik.

 

Når tirsdagen kommer, og vi skal starte transit, må vi holde oss i nærheten av VHF hele dagen. Kanalkontoret kalller for å melde når og hvor vi skal møte advisoren (en slags pilot/kjentmann). Vi samler alle (Ingrid, Frank og Douglas) ombord og pakker jolla –og er klare lenge før advisoren skal komme ombord klokken halv fem. Vi spiser middag –og venter. Klokken 21 har vi fremdeles ikke sett snurten av noen pilotbåt –og kaller opp kantalkontrollen for n’te gang. Vi får samme beskjed hver gang: ”Han kommer om 2 minutter, bli hvor dere er”.

 

Til slutt har vi en kraftig kar ombord –som forlanger mat og drikke-og som slett ikke er spesielt hyggelig. Han mener at om Silene ikke kan gjøre 12 knop til første sluse, vil vi aldri rekke kveldens aller siste slusing.... Vi kjører det vi kan (ikke stort mer enn 5.5 knop) og rekker det fint likevel. Vi fortøyer til Sifar, og fraktes gjennom slusene opp til innsjøen Gathun. Midt på innsjøen ligger stor bøyer vi skal fortøye til for natten. Advisoren forlater Silene klokken 01 –og gir oss beskjed om å være klare til å fortsette turen klokken 06. Vi får et par timers søvn og våkner av apebrøl fra jungelen.

 

Dagens advisor er heldigvis langt hyggeligere enn han fra kvelden før. Vi har en fin tur over innsjøen og slusingen ned mot Stillehavet gåt helt smertefritt. Vi har hørt mye rart og skremmende om slusene i Panamakanalen, men selv synes vi det var mer dramatikk da vi gikk gjennom Caledoniakanalen i Skottland. Det var selfølgelig litt av en opplevelse å reise fra at hav til et annet gjennom et så stort kanalsystem –mellom digre tankere. Vi følte oss ikke spesielt store.

 

Tidlig på ettermiddagen åpnes siste slusedør –og vi er i Stillehavet. Vi bryter opp flåten med Sifar, slipper av advisor, mannskap og lånte bildekk (som vi brukte som fendere). Selv fortsetter vi til ankringsområdet ved Flamenco. Vi blir på stillehavssiden av Panama et par dager. Vi fortsetter jakten på kjøleboks –og masse annet vi trenger for å klare oss det neste halvåret. Kjøleboks er ikke å få tak i og vi må til slutt bestille en fra USA. Mens vi venter på denne, gjør vi flere innskjøp og forberedelser. Jeg får også turens første influensa og ligger rett ut i salongen med feber i ubehagelige 43 grader celsius.

 

Etter utallige shoppingrunder, kopiering av sjøkart, feilsøking etter røyutvikling fra ny dynamo, levering av kjøleboks samt jakt etter autopilot som ble holdt igjen i tollen (og masse andre gjøremål), er vi endelig klare for turen til Galapagos. Klokken 18 lørdag 31. mars løfter vi ankeret og vinker farvel til alle som enda forbereder seg til å krysse Stillehavet.

 

 

 

  Forside Reisebrev