Panama-Galapagos

Forside Reisebrev

Siste merke ut av Panamakanalen

 

 

Båter venter på for å komme inn i kanalen

 

 

Eli på vakt

 

"Neptun" på besøk

 

Spinnakerseiling i 5 knop vind

 

Galapagos i sikte

Lørdag 31.mars klokken 18 er vi endelig klare for å forlate Panama. Ny kjøleboks er ombord, dynamoen har vært på ”verksted” og Silene er stappfull av mat og annet vi (tror vi) trenger det neste halvåret.

 

Vi heiser anker og mottar lykkeønskninger og misunnelige blikk (det er ofte vanskelig å forlate havn før lengre havstrekk –man blir ”aldri” klar nok) fra båter rundt oss. Det er lite vind, og vi kjører motor hele første natt. Vi har medstrøm, og stjerner og måne gjør natten lys og fin (ikke alle er like glade i mørke netter).

 

På søndagen seiler vi litt og driver mye. Det er svak vind, og vi prøver alle mulige seilføringer, men ender opp med kun spinnaker som dagens beste løsning. Vinden er svak gjennom hele natten også, men vi seiler med spridd genoa så fort det kommer et lite vindpust. Med kjøleboks ombord, kan vi oppbevare kjøttdeig mer enn 4 timer, og har hatt taco til middag i 2 dager (ikke helt vanlig kost til sjøs).

 

Mandag får vi stampesjø og motvind. Bølgene er ikke veldig store, man av den typen som setter en stopper for all båtfart. Vi seiler rett vestover en stund, men når vinden går under 12 knop, er det ikke nok til a drive Silene gjennom bølgene. Selv for motor gjør vi ikke mer enn 3,5 knop når vi normalt ville gått 5,5 knop. Det blir et slitsomt døgn med masse lyn og torden på alle kanter (men heldigvis ikke over oss). Jeg er livredd lyn, så det blir nok desverre ikke mye søvn på Jørn.

 

Tirsdagen blir en ny dag med stamping. Vi kommer gjennom et område der det ligger veldig mye trær/tømmer og flyter i vannet. Det er skummelt siden bølgene er så krappe at trærne er vanskelige å se før de er rett foran baugen. Vi må kjøre motor for å kunne styre raskt nok unna. Jørn håndstyrer og jeg sitter ved masten for å prøve og dirigere vei mellom alt som ligger i vannet. Vi blir redde for at dette skal fortsette hele veien til Galapagos, men etter et par timer ser det ut til å gi seg. Vi var nok heldige som passerte dette i dagslys. Til kvelds får vi fint seilføre. Krysser fingrene for at vi snart er ute av stillebeltet. Det er hele tiden avveininger: vi har ikke ubegrenset med diesel og vil selvfølgelig seile mest mulig, men når vinden blir for svak i forhold til bølgene slår seilene mye, og dette sliter selvsagt mye på seilene...

 

Onsdagen seiler har vi litt mer vind og litt mindre sjø. Om dagen seiler vi fint, men må motorseile om natten når det løyer litt. Torsdagen blir ganske lik, men vinden er litt mer sydlig. Vi får dermed en bedre kurs (seiler mer rett mot Galapagos). Etterhvert kommer vi inn i rutine. Dager og netter flyr. Natt til søndag klokken 04 passerer vi ekvator. Kong Neptun avlegger selvsagt besøk. Vi har ikke krysset ekvator tidligere, og må døpes. Neste morgen feirer vi også med en langpanne sjokoladekake som vi klarer å fordøye ila dagen (uten kong Neptuns hjelp).

 

Søndag nærmer vi oss Galapagos. Vinden er mer stabil. Det er mye svell (havdønninger) –flere meter, men de er lange og det er lenge mellom hver bølge. Det er nesten som å se utover vidda. Mens vindroret styrer, har vi vaske- og ryddedag ombord. Vi gjør oss klare til å komme frem dagen etter. Vi motorseiler hele natten for å være sikre på å komme frem mandagen. Jorunn og Rolf skal komme på tirsdagen og vi vil gjerne ha unnagjordt alt av formaliteter før de kommer, ikke minst for å vite hvor lenge vi får oppholde oss på Galapagos øyene.

 

Vi når vårt ”veipunkt” ved nordspissen av San Cristobal ved 6-tiden om morgenen. I det vi går langs øyen blir vi møtt av et yrende liv –masse fugler og sjøløver alle størrelser og fasonger. Vi ankommer en stappfull Wreck Bay rundt klokken 12 og sliter litt med å finne en ankringsplass. Svellet kommer inn i havnen og vi trenger derfor litt avstand mellom båtene (på land får vi høre at at svellet er ”etterdønninger” etter en tsunami som rammet Solomon øyene et par dager tidligere). Etter å ha ankret og re-ankret 6 ganger, er vi endelig fornøyde. Vi tar en taxibåt inn for å besøke havnekapteinen. Her er det fullt kaos; masse seilere som ønsker ”landlov” lengre enn havnekapteinen har gitt dem. Vi er heldige og får tillattelse til å bli i 20 dager. Nå er vi klare for besøk og turisttilværelse

 

 

 

  Forside Reisebrev