Marquesas

Forside Reisebrev

Skutesiden etter 23 dager i sjøen. Ikke akkurat et vakkert syn.

 

Slik så skroget ut under vann. "Nice job". Heldigvis ankret vi nær et elveutløp, og brakkvannet gjorde at de fleste skjellene falt av ila de første to døgnene. Det gjorde definitiv jobben enklere.

 

På leting etter den høyeste toppen. Vi kom oss ikke akkurat opp, men vi fikk ihvertfall strukket noen muskelfibre igjen.

 

Vanskelig å velge topp når det er så mange av dem. Fantastisk landskap.

 

 

Utsikt ned mot bukta der båtene ligger. Ikke så rart det sveiper kraftige fallvinder over ankringen nå og da.

 

Det er spesielt å se høye fjell etter ukesvis med bare bølger og hav så langt øyet ser.

 

Nedturen var hardest (legg merke til min eminente "krykke").

 

 

Fossen var ikke så buldrende etter to dager uten regn.

Jørn og Jason. Et etterlengtet (men fryktelig kaldt) ferskvannsbad.

 

Skogen var omtrent like eksotisk som fjellene var trollske og imponerende som fjellene.

 

Grillfest på Tahuata.

 

Følget krysser en av elvene -i varierende stil.

Imponerende fossefall på Nuku Hiva -og målet for en av våre fotturer.

Fatu Hiva

Vårt første stopp på Marquesas øyene, som tilhører Fransk polynesia, er bukten Hanavave på den vakre øye Fatu Hiiva. Fatu Hiva er den øya i gruppen som ligger mot sydøst, og utgjør derfor et naturlig stopp for seilere som kommer den lange veien fra Galapagos. Etter 23 dager til havs, og en ganske så slitsom siste natt (husker at jeg lurte på hva i all verden vi gjorde der ute), var vi glade for å være fremme. Vi hadde hatt en fin tur,og alt av utstyr ombord hadde klart seg utmerket hele veien. Da gjenstod bare den siste, men absolutt ikke den minste, utfordringen; ankringen.

 

Det var godt med båter i bukta, og kastevinder på 30-40 knop kom innimellom som bomber ned fra fjellene. Vi prøvde å droppe ankeret flere ganger uten å få hold i det hele tatt. Vi prøvde litt lenger ute, men ville ikke gå for langt siden vi bare har 60 meter kjetting. Vi så at en båt lå på tau (de båtene som har ankeret på tau, svinger mye, mye mer enn de som har kjetting –og man vil helst holde seg unna alle på tau). Vi måtte gå ganske nær ham for å få grunt nok vann, men fikk igjen ikke feste på ankeret og måtte ta det opp igjen. Før vi hadde fått ankeret helt opp kom den andre båten svingende mot oss, og det vi ikke hadde sett, var at han hadde to ankere ute (begge på tau). Dermed klarte vi den ganske utenkelige blemma –å hekte vårt eget anker fast i hans tau –ca 12 meter under vann....

 

Med god hjelp fra Gunnar (på norske Helen Kate) med dykkermaske, kom vi oss på mirakuløst vis løs uten å treffe den andre båten. Til slutt fikk vi også lagt ned ankeret på grunt vann –antakelig på den eneste sandflekken som var i bukta. Etter å lagt ut et anker nummer to, for å holde oss unna revet vi ligger ved siden av, kan vi endelig få sove,vaske og rydde..

 

Neste dag våkner vi tidlig og føler oss ganske så uthvilte. Mannskap på Blue Moon og Helen-Kate plukker oss opp for å dra på fjelltur. Vi vil prøve å bestige en av de høye toppene vi ser, men ender opp med tråkking i tett jungel –før vi finner en vei (!) som tar oss høyt opp over ankringsplassen. Naturen på Fatu Hiva er vakker –landskapet er nesten dramatisk. Menneskene er hyggelige, men det er veldig tydelig at det har vært mange båter her før oss, og at de har hatt mer penger og verdier ombord enn det vi selv har. Vi synes en flaske med rom (her vil ingen har fargestifter eller tegneblokker, men helst wisky og –marlboro sigaretter) for en klesvask er litt mye, og ender med å vaske alt for hånd selv (det tar et par dager).

 

Jørn bruker halvannen dag i vannet på å skrubbe båten under (og ganske langt opp på siden). Det er utrolig hvor mye det har grodd underveis. Det er lett å skille ut nyankommne båter i bukta –de har alle groe langt oppover sidene. Vi koser oss med turer på land, rydding og vask av båt –samt sosiale kvelder med andre seilere. Etter et par dager kommer også Serai og Menja. Vi blir også kjent med de tre surfeguttene (Andrew, Tucker og Jared), samt Andrews høygravide kone Franchesca –ombord i båten Shangri-la.

 

Vi går tur til et kjent fossefall sammen med Serai og Menja. Det har ikke regnet på et par dager, så fossen er ikke akkurat buldrende, men det er en fin tur dit –og vi får badet i ferskvann og vasket hår J

 

Bukten får så besøk av kystvakten. Det er selvfølgelig spennende siden det egentlig er forbudt å stoppe på Fatu Hiva uten å ha sjekket inn i Fransk Plynesia først (det må man gjøre på en annen øy, Hiva Oa). Shangri-la og Silene er de eneste båtene som får besøk etter lunch –og også de eneste båtene som får kjeft –og streng beskjed om å dra til Hiva Oa for å sjekke inn fortere enn svint. De andre båtene får ferdigstillt tollpapirer for Fransk Polynesia –og ønsker om en god tur videre. Da vi senere drar over til kystvaktens fartøy for å spøøre hvorfor ikke også vi kan få vår tollklarering, sier de at det er fordi vi ikke er medlem av EU (som om de andre nordmennene og amerikanerne i bukta er mer EU borgere enn oss)....

 

Hiva Oa

To dager senere setter vi derfor seil med kurs mot Hiva Oa –for å ordne papirer. Vi har en fin dagsseillas og er fremme i havna akkurat i tide for å ankre før sola går ned. Havnen Autona er trang (mange seilbåter, og i tillegg har et mudringsfartøy stengt av halve havnen) og det er mye svell (havdønninger). Alle ligger med hekkanker i tillegg til ankeret foran. Hekkankeret hindrer båtene i å svinge.

 

Norske Xanadu (som vi sist traff på San Cristobal, Galapagos) er her og Finn kommer roende for å hjelpe oss med hekkankeret. De har hatt et svare strev med å få sjekket inn fordi, som ikke-EU borgere, må nordmenn betale et såkalt ”bond” (et slags depositum som tilsvarer flybillett hjem for alle ombord). Dette beløpet får man tilbake når man sjekker ut av Fransk Polynesia. Men for mange, går mye tapt i gebyrer og ved veksling mellom ulike valuta. Vi valgte derfor å kontakte en agent, som ordnet med innsjekking, bond og utsjekking. Når man betale er agent for å gjøre jobben, garanterer denne for ”bondet” (slik at man i praksis slipper det), og vi antok at vi kom til å tape mer penger på gebyrer –enn det vi betalte i honorar til agenten...

 

Jeg møtte agenten for overlevering av skipspapirer ol. dagen etter at vi ankom, og neste dag igjen, kunne vi møte opp på den lokale politistasjonen for å signere papirer. Vi løy vel ikke direkte, men vi unnlot å fortelle av vi hadde besøkt Fatu Hiva først. Vi fikk overhodet ingen problemer i forhold til det –så vi antar at det ikke er så lett å holde orden på alle båtene vha ”løsarksystem”.

 

Havnen lå et stykke fra byen, og vi haiket, eller gikk frem og tilbake når vi skulle handle. Prisene på supermarkedene var ganske stive, men vi fikk nå med oss en og annen godsak.

 

Tahuata

Etter å ha ordnet alt av papirer, seilte vi videre til øya Tahuata –der vi ankret opp i idylliske Hanamoenae bay. For første gang i Marquesas lå vi utenfor en lang, fin sandstrand –med krystallklart vann og gode snorklingsmuligheter.

 

Her koste vi oss i flere dager –med snorkling på dagtid og bål- og grilling på kveldstid. Vi så for første gang store Manta Rays som svømte rundt båten. Etterhvert begynte det å bli på tide og bevege seg videre, men hver dag når vi hadde planlagt å dra, dukket det opp nye unnskyldnninger for å bli. Og når vi hadde bestemt oss for at flere unnskyldninger ikke ville gjelde, kom Shangri-la en ettermiddag (rett før vi skulle ta opp ankeret). De ankret opp og Andrew kom svømmende rundt til alle båtene og innviterte på grillet fisk på stranda. De hadde fått en stooor marlin på kroken på vei inn. Vi ble, og flere båter kom for å bli med på festen.

 

Etter at 25 mennesker hadde spist seg mett på grillet fisk til middag, var det fremdeles masse igjen –og de fleste båtene tok med seg fisk til neste dag også (den må ha vært stor, Jared sier den var lengre enn han er høy). Kvelden var superfin – og med gitar, sang og trommer kunne vel neppe stemningen bli bedre –selv på en sydhavsstrand.

 

Etter en så fin avslutning, var det nok en gang på tide å komme seg av gårde- og denne gang klarte vi det. Vi satte kursen mot Nuku Hiva. Turen startet med frisk bris og vi hadde et par timer med rev i seilet og bra fart. Så døde vinden et par timer, men kom tilbake da det ble mørkt. Vi hadde dermed en fin nattseilas hele veien til Nuku Hiva, og var ved innseilingen akkurat i det solen gikk opp. Her var en stor bukt, med masse plass –men det var lite vind –og mye svell (da svinger alle båtene ujevnt rundt). Vi ankret relativt smertefritt og sov et par timer før vi dro på land for å sjekke inn.

 

Innsjekking går fint, men da vi prøver å få tak i papirer for avgiftsfri diesel, viser det seg at de har lite diesel igjen på øya, og vil ikke selge oss noe. Vi bestemmer oss for å prøve likevel og tar jolla til bensinstasjonen, bærer i land seks 20-liters jerrykanner og later som om vi aldri har hørt om rasjoneringen. Det diskuteres heftig (på lokalt språk), men til slutt nikker en fyr annerkjennende. Vi får 100 liter diesel og er utrolig lettet. Det er 14 dager til neste supply-skip kommer, og vi vil helst ikke vente så lenge. Neste mulighet for diesel er Tahiti –langt unna og et stykke frem i tid.

 

De neste dagene er været dårlig, så vi blir liggende. Vi samler regnvann, rydder i båten, gjør unna litt vedlikehold og vasker klær (som selvfølgelig ikke tørker før det er gått 14 dager). Jørn redigerer film –og vi sender hjem bilder og film fra turen så langt. Lørdager er det marked på kaia, og en utmerket mulighet til å få tak i litt ferske grønnsaker. Markedet starter klokken 04, og da vi ankommer halv seks er det nesten tomt. Etter å ha sett prisene på det som selges forstår vi at det ikke er noen krise at vi kom litt sent. Det er ikke mye vi har råd til uansett. Det er mye svell i havna, og vi må stadig ankre på nytt for å ikke komme for nær nabobåtene.

 

Vi er veldig klare for å flytte på oss, og så fort været legger seg seiler vi videre til Daniels Bay, bare 5 nautiske mil lenger vest. Innseilingen til bukten er spennende, det bryter i hele åpningen og det er vanskelig å se hvor man skal inn. Fjellene rundt er spektakulære. Vi surfer inn i bukta og finner oss en fin plass . Her er mange kjente båter. Det regner fremdeles jevnlig, og vi syr et trekk til forduksluken slik at vi kan ha luken oppe for lufting uten at det regner inn i køya.

 

Neste dag har vi avtale med Bobby og Suzy på Barraweigh, samt Jason og Emily på Serai, om å dra på fottur til øyas høyeste, og mest berømte, fossefall. Vi plukker opp de andre i jolle klokken 9. For å komme til stien som fører til fossen, må vi ta jolla et lite stykke opp en elv. For å komme til elveutløpet, må vi passere innenfor innseilingen til bukten. Sjøene er tydeligvis høye utpå –og da vi ser at det bryter hele veien inn til elveutløpet får jeg kalde føtter. Jeg må kjøres tilbake til båten, og Jørn bestemmer seg for å bli i båten han og. De andre prøver seg, men sjøene blir for tøffe for jolla –og vi ender opp alle sammen på ”kaffeslaberas” i Silene.

 

Dagen etter er elvemunningen forserbar og sammen med en rekke andre seilere får vi en fantastisk fin tur til fossefallet. Vi går i variert og vakkert terreng. Dette er utvilsomt en av de fineste turene vi har gått på lenge. Et par elvekryssinger i sterk strøm gjør det hele ekstra spennende. Tilbake i båten gjør vi oss klare til å seile neste dag. Det ser ut som om vi får et bra værvindu de neste dagene, så vi bestemmer oss for å hoppe over øye Oa Pu. Vi vil benytte oss av det gode været og komme oss helt til Tuamotu.

 

Jeg sover dårlig hele natten fordi det bekymrer meg at vi må forsere en smal åpning med brytende bølger for å kommme til havs. Bekymringen er selvsagt unødig. Neste formiddag kl 12 er vi igjen på havet –uten å engang ha fått vann på dekk da vi forlot Daniels bay.

 

Seilasen starter fint, med 10-15 knops medvind og rolig sjø. Blue Moon og Helen-Kate følger like etter og skal til samme atoll som oss. Xanadu skal til en annen atoll og følger en mer vestlig kurs. Etter ukesvis med kun korte seilaser, føles det nesten langt å skulle seiler rundt 500 nautiske mil igjen. Værmeldingene er fine, og 500 er jo ingenting sammenliknet med strekket vi seilte fra Galapagos –så humøret er på topp og forventnigene til Tuamotu er store.

 

Det er utrolig mange atoller, og som vanlig har vi hatt problemer med å velge –siden vi desverre (og naturlig nok) ikke har tid til å besøke alle. Atollen Kauehi ligger gunstig i forhold til andre atoller som er aktuelle for oss –og har dessuten et relativt enkelt pass. Vi har derfor bestemt oss for å starte med Kauehi. Derfra får vi se hvilken vei vinden og føre bringer oss.

 

 

 

  Forside Reisebrev