Galapagos-Marquesas

Forside Reisebrev

Fin fin seilas

 

Mahi-mahi

 

 

Fisken går rett i kvæna og blir fiskekaker

 

En av fiskene som fløy ned i båten

 

 

Blekksprut som ble liggende på dekk

 

"Standard" seilføring

 

Possisjon

 

 

Vannlaging på nattevakten

 

 

Fatu Hiva

 

 

Ankringen på Fatu Hiva

Seilasen fra Galapagos til øygruppen Maquesas som tilhører Fransk Polynesia, er den lengste strekningen i den såkalte melkeruten over Stillehavet. Distansen er på over 3000 nautiske mil.

 

Vi legger ut fra Isabela like etter Serai og et par timer før Menja. Margarita har seilt for et par dager siden, og vi hører på radio at de har lite vind. Etter råd fra Karsten i Panama holder vi en syd-sydvestlig kurs de første dagene fordi passatvindene nå ligger syd for 4-5 grader.

 

Fra Isabela har vi fin bris og starter turen med å se både hval –og enorme flokker med delfiner. Allerede neste morgen dør vinden nesten helt ut, men med flat sjø klarer vi å holde det gående for seil. Jeg lager pizza og banankake og svir begge deler –ikke helt vellykket (glemte dessuten sukker i kaka....). Natten byr ikke på spesielt bra seiling, men mye regn og mange squalls.

 

Etter tre døgn ser det ut som om vi er kommet inn i passatvinden, og vi kan holde en mer vestlig kurs. På vårt fjerde døgn i sjøen gjør vi 160 nautiske mil. Det er bra av en overlastet gammel dame på 34 fot. Når vi seiler fortere biter fisken, og vi får en fin mahi-mahi som vi kan fortære. Nettene er fremdeles litt tøffe, med mye squalls. Jeg begynner på lydboken Rødstrupe. Nattevaktene går mye, mye fortere med en bok på øret. Da kan man også lett holde utkikk (værre hvis man sitter med ansiktet i en bok –og har mistet nattesynet pga hodelykten man bruker for å lese).

 

De neste døgnene har vi god fremdrift. Det blåser godt (rundt 20 knop), men sjøen er ganske urolig og det gjør det ikke akkurat super behagelig ombord. Menja som ligger lenger nord enn oss har mindre vind, og vi vurderer å legge oss litt nordover igjen. Etter 7 døgn passerer vi 1/3 av total distanse. Vi får en liten mahi-mahi som vi lager fiskekaker av. Til lunch har vi ost- og skinkepai.

 

Vi legger kursen litt nordover igjen for kunne spri genoaen og få det litt mer behagelig ombord. På radionettet vårt om morgenen melder den norske båten Sailabout om problemer. Baugspydet er knekt og gjør at ankere og forstag henger og slenger. Det utgjør fare for større skader på rigg og skrog. Redningsaksjon koordineres av Maritimt Nett på 14300 og US coastguard. Aksjonen resulterer i at mannskapet blir plukket opp av et norskregistrert handelsskip og båten forventes å synke som resultat av skadene.

 

Man føler seg veldig liten og sårbar når man hører om båter som har problemer, og vi er glade når vi hører at mannskap er i sikkerhet. For oss blir dette døgnet det raskeste (vi seiler 172 nautiske mil på et døgn). I tillegg får vi en stor fin mahi-mahi. Det blir fiskekaker igjen.

 

De neste døgnene er ok, men litt slitsomme. Sjøen bygger seg opp og vi har en del squalls om nettene. Lørdagen går oss hus forbi, og vi må ha lørdagspizza på søndagen (når sjøen selvsagt er mye mer urolig enn den var på lørdagen). Vi lager vann vha manuell watermaker, så nattevaktene byr nå på lydbok og pumping.

 

Etter 11 døgn passerer vi halvveis. Vi feirer det –og det faktum at vi har litt mer behagelig føre nå –med sjokoladekake. Et skip fra Wilhelmsen på vei mellom Panama og Tahiti passerer oss ved soloppgang, og Jørn snakker med en norsk skipper ombord.

 

Med roligere sjø blir det lettere å leve ombord. Jørn navigerer vha sekstant, mens jeg eksperimenterer i byssa. Pai med corned beef stekt i tacokrydder, samt alioli og ost er nok det mest vellykkede vi har fått til med corned beef så langt.

 

Etter et par rolige døgn, tar vind og sjø seg opp igjen. Båten kjennes ut som om den kastes alle veier, og noen bølger finner veien inn i cocpiten. 10. mars har vi seilt 10 000 nm siden Bergen og har 1000 nm igjen til Fatu Hiva, vårt første stopp i Marquesas.

 

Når vi begynner å nærme oss (rundt 5 dager igjen) blir vinden svakere. Vi har gode vindforhold, men litt rotete sjø. Vi har brukt opp en vanntank og pumper så mye vi klarer om nettene for å fylle tanken igjen. Lager liste over det jeg savner mest, og i ikke-rangert rekkefølge husker jeg at dette var; rullekebab, jobben på legevakten, klatring og vafler hos Vibeke, turer i Stolzekleiven, Blindleia (bedre sjø der enn her) og selvfølgelig smågodt. De har virkelig elendig snop i denne delen av verden (tilgangen til en butikk er nok heller ikke den beste her ute på havet).

 

Etter 18 dager til havs, er vinden så svak at seilene bare står og slår i bølgene. –vi forsøker å starte motor, men har problemer med å få den i gang. Etter et par forsøk spytter motoren ut mengder av vann fra eksosen –og starter (heldigvis). 16 dager uten å starte motor var altså helt på grensen siden bølgeretningen har gjort at vann kommer inn gjennom eksosen. Nå vet vi det til neste gang.

 

Vi feirer en annerledes 17. mai i år. Her er ingen mennesker i bunad eller dress –med norske flagg. Det er ingen mennesker her i det hele tatt. Bare oss –og vi sover på skift. Starter dagen med noe som må være i nærheten av verdens kraftigste regnbyge. Vekker Jørn etter en liten stund og vi får oss en ordentlig dusj. Vi fyller også opp soldusjen og samler en hel del drikkevann. Vinden glimter med sitt fravær, og vi kjører fremdeles motor. Vi baker klippekringle og har pai til middag.

 

18. mai har vi igjen bra forhold og fin vind, men vi har veldig lite seil ute –for å ikke komme frem før det blir lyst. Det blir en veldig regnfull siste natt. Bygene ser ut til å ligge i kø på himmelen. Det blir lite søvn og det er to trøtte, men fornøyde seilere som siger inn på ankringsplassen i Hanavave Bay, møtt av en flokk små, spretne, brune delfiner. På 23 døgn har Silene tilbakelagt 3058 nautiske mil.

 

 

 

  Forside Reisebrev