Cartagena-Panama

Forside Reisebrev

Valkyrien forlater Cartagena

 

 

På vei ut innseilingen til Cartagene

 

 

Familien som bor på øya Miriadiadup

 

 

Familien inviterte alle (de fire norske) båtene på middag.

 

 

Noen av husene på Islas Carti

 

 

En ape vokter brygga på ”apekattøya”

 

Cartagena- San Blas-Panama

 

Etter 8 dager i Cartagena i brennende hete, er vi klare for å seile videre mandag 5. mars. Litt etter Valkyrien og Menja tar vi opp ankret og går for motor mot havnens sydligste innseiling. Vi kommer ikke langt før en ”militærfarget” hurtig båt kommer mot oss –og to uniformerte menn vifter og roper mot oss. Siden vi ikke er så stødige i spansk (århundrets underdrivelse), forstår vi ikke hva de ønsker, men Jørn sakner farten.

 

Etterhvert forstår vi at de vil vi skal stoppe. En av de uniformerte mennene tar på seg skuddsikker vest (!) og hopper ombord til oss. Han vil se papirer –og begynner så å gjennomsøke alle stuingsrom. Etter å ha funnet plastposer med mel i forpiggen, utvikler det hele seg –og etter mer venting har vi flere uniformerte menn og en narkotikahund ombord. Mennene river og røsker i alt som er løst, og hunden er fullstendig uinteressert. De skal se absolutt over alt og vi må til og med slippe ankeret for at de skal kunne inspisere ankerbrønnen (de prøver faktisk å dytte hele hunden inn der, men heller ikke her viser han interesse). Etter et par timer, sier den ene plutselig det eneste engelske vi har hørt siden de kom ombord: ”I go home to house”. Så stikker de hele gjengen. Vi står igjen som store spørsmålstegn –og en bomba båt.

 

Solen er på vei ned og vi bestemmer oss for å gå tilbake til ankringen –og gjøre nytt forsøk på å forlate Cartagena neste dag –etter at vi har ryddet og fått båten sjøklar igjen.

Neste dag forlater vi Cartagena (nesten smertefritt, men må gjennom en skikkelig intervjurunde på VHF –tollere igjen). Danske Margarita forlater havnen samtidig –og får kun ønske om god tur når de sjekker ut av havnen.

 

Vi setter kursen mot San Blas og heiser seil i 25 knop. Vinden kommer rett fra siden. Hele natten blåser det jevnt mellom 35 og 38, bølgene er store og bryter over dekk i ett sett.. Det er ubehagelig –og virkelig vått- ombord, men båt og vindror klarer brasene fint. PC’en tar seg en flytur i løpet av natten og lander i byssa med et brak. Den går ikke akkurat i tusen biter, men det er jammen ikke langt unna. Utrolig nok virker den likevel. En stor boks med pulverkaffe er også på flytur (en litt annen rute, men omtrent like dårlig landing som PC’en). Store deler av båten er dermed dekket av klissete vått kaffepulver –og blander seg godt med sølet fra eggene som har flydd ut av pakken og landet der de fant det for godt.

 

Det er dermed en stinkende skute –med slitent mannskap- som ankommer Hollandaise Cays neste morgen. Vi ankrer utenfor den lille, idylliske øya Miriadiadup der Xanadu, Menja og Valkyrien allerede ligger. De neste dagene storkoser vi oss her med molakjøp og snorkling, og i det stadig flere båter ankommer, arrangeres den ene festen etter den andre inne på øya der Kunaindianeren Robertino med familie holder hus.

 

Etter et par dager sier vi farvel til våre nye venner på øya –og i båter som fortsatt skal cruise rundt i San Blas området og seiler videre. Vi stopper en dag på øygruppen Islas Carti, og besøker to landsbyer her. Store cruicebåter besøker disse små øyene med utrolig tett bebyggelse (vi har vel aldri sett hus så tett noen plass før) -og det er merkbart. Vi finner landsbybesøkene slitsomme da alle vil selge oss noe, eller kreve penger av oss når vi forsøker å ta bilder. Vi antar at ”one dollar” er noe av det første barna her lærer å si. Allerede neste morgen setter vi dermed kursen videre mot Panama. Vi starter allerede klokken 05 om morgenen og seiler en fin dagsetappe til Isla Linton. Der har vi hørt at det skal være tamme apekatter.

 

Vi ankrer utenfor ”apekattøya” –og visst er det apekatter her, men de virker langt fra tamme. Aggressive er nok mer beskrivende. De skremmer ihvertfall meg, og vi tør ikke engang gå iland på øya. Vi tar oss derimot en liten spasertur på fastlandet sammen med Frank og Ingrid før mørket siger på.

 

Neste dag får vi en kjempefin seilas ned mot Panamas havneby Colon etterfulgt av Margarita, Menja og Serai. Vi er alle ivrige etter å komme over til Stillehavssiden, og spente på hvilke utrfordringer kanaltrensiten vil bringe.

Lokale myndigheter raserer Silene, narkotikahunden er overhode ikke interresert

 

 

Ankringen på San Blas

 

 

På kjøkkenet til Robertinos familie

 

 

Silene med besøk

 

 

Eli, Frank og Ingrid påland på Islas Carti

 

 

Siste stykke mot Panama

 

 

 

  Forside Reisebrev