Biscaya

Forside Reisebrev

Silene i godt driv på vei ut fra Kinsale

Norrata på vei ut fra Kinsale

Siste bit av Irland

 

Rolig nattevakt

 

Jørn skifter fester til undervantene natten før avreise

 

 

Ivrige Eli på utkikk etter delfin

 

Hyggelig selskap

 

Kinsale-Camarinas 1/8-6/8 -06

Etter å ha ligget 6 dager i Kinsale for å vente på gode vinder for å krysse Biscaya, var vi både utålmodige og forventningsfulle dagen før avreise. Det hadde blåst kraftig, og vi hadde litt styr med å få ankeret til å feste der det skulle, så riggsjekken ble utsatt til siste kveld. Det er vel ikke løgn å si at vi ble litt motløse da det viste seg at festet til styrbord undervant var brukket. Heldigvis hadde vi med oss både reservedeler og en praktisk mann (Jørn), så forsinkelsen ble bare på et par timer. Det var likevel fryktelig spennende, og vi lurte, helt til avreise, på om vi ville komme oss avgårde i det hele tatt. Vi dro fra kai i Kinsale rundt kl 15, og ga beskjed til Norrata som hadde ventet for å slå følge på overfarten. Etter et par krysslegger hadde vi fått strammet opp riggen, og vi kunne sette til havs. Det hadde blåst kraftig inne i havnen hele dagen, men vi hadde hatt kontakt med Dream Catcher som dro tidlig på morgenen. De kunne melde om fine forhold ute. I strålende sol og bris fra W-NW, satte vi kursten mot Spania. Vi hadde lest og hørt at når man krysser Biscaya, bør man ta en vestlig bue -og hadde derfor bestemt at vi ville seile ut mot 10 grader vest på vår vei sydover. I løpet av det første døgnet dreide vinden til mer norlig retning som meldt. I tillegg var vinden litt svak i forhold til bølgene som hadde bygget seg opp i de sterke vindene som hadde vært de foregående dagene. Det ble derfor litt vanskelig å få sove ombord (for meg... Jørn sover hvor som helst, når som helst). Natten var utrolig klar og fin, men når månen går ned, blir det utrooolig mørkt. Et par timer ser man overhodet ingenting... Det er ikke helt tilfeldig valgt at det er Jørn som har vakt nettopp disse timene. Jeg er visst mer mørkredd enn jeg trodde jeg var...

Vi hadde fått litt avstand til Norrata i løpet av natten, så vi bestemte oss for å redusere seilføringen slik at de skulle ta oss igjen. Det gikk ikke lenge før vi fant ut at det var vel så behagelig å seile med litt mindre enn maks duk oppe. Store deler av turen over seilte vi med to spridde forseil. Vi er ikke helt kjent med innstillingene på vindroret ennå, og har spesielt "problemer" på medvind. Det vingler myyye på kurs. det var derfor greit å ikke ha storeseilet oppe under disse forholdene (slipper også slitasje fra at seilet står og slår i bølgene).

Som dag 2, gikk også dag 3 med til å sove et par timer, tune litt på vindroret, holde utkikk etter båter, sjekke vær vha Iridium, spise, og lese litt bøker (siste gjelder kun meg, Jørn er ingen lesehest -har fått en bok av Vibeke, men den sparer han). Endelig kom også de store delfinopplevelsene. Fantastiske oppvisninger flere ganger daglig. Jeg syntes ellers det var litt ensomt å ofte være våken alene, så det var stor lykke når jeg kunne snakke med Dream Catcher på radio kl 09 og 21. I tillegg hadde vi kontakt med Norrata hver 6. time (og oftere om vi hadde noe å melde).

Den fjerde dagen så vi at vi var på vei inn i et nytt værsystem. Himmelen var svart, og det var null vind. Thomas hadde fått inne melding om sterk vind fra nordøst (ikke utrolig bra for oss som lå litt langt vest). Nordøstlige vinder er visst ikke så vanlige i Biscaya om sommeren, men de som kommer er ganske kraftige.Vi gikk motor et par timer mens det var vindstille -helt til alarmen som varsler for høy temperatur i motoren begynte å hyle. En ledning som forsyner ferskvannspumpa (som kjøler motoren) var brukket. Jørn fikk fikset den, og vi var enige om at det var helt greit at dette skjedde til havs, og ikke i en eller annen innseiling.

Det blåste jevnt opp utover natten, og sjøen var ganske opprørt. Himmelen var fremdeles svart, og vi kunne se at noe var i gjære. Delfinene holdt oss fremdeles med selskap. Utpå morgenkvisten dreide vinden mot nordøst, og økte ytterligere. Senere på dagen blåste det opp i 40 knop i kastene (jevnt over 30). På medvind er jo det fint å seile i, men etter dreiningen, var det blitt litt skarpt for oss. I tillegg måtte vi gå litt høyere en stund for å komme oss ut av skipsleien til alle handlesskipene på vei ut og inn av seperasjonssystemet utenfor Finesterre. Akkurat da må jeg si jeg angret litt på hele ideen om å dra på seiltur......spesielt når værvarselet på VHFen varslet om sterkere vind utpå natten -og da sterkest ved Cabo Villano (dit vi skulle). Vi så litt på fart og avstand og skjønte at vi ville nå innseilingen akkurat på det mørksete om natten. Vi måtte derfor ta en avgjørelse på om vi skulle heise mer seil, og seile alt vi klarte (og satse på å komme frem før mørkets frembrudd), eller om vi skulle redusere farten ennå mer, slik at vi ikke ville nå innseilingen før etter det var blitt lyst igjen. Vi valgte det siste.

Vi var begge våkne siste natten, men lot vindroret styre når det ikke var båter i nærheten (som vi måtte styre unna). Det gikk forbausende bra, og vi fikk kun et par oversjøer som fylte cocpit. Jeg synes det er litt vanskelig å stole på (vindroret) og slapper ikke veldig av når det ikke står et menneske bak der, men det går bedre og bedre...

Når solen kom opp, og vi nærmet oss innseilingen, var vi så utrolig slitne at det var bare så vidt vi kunne holde oss våkne. Vi får ta det med i beregnigen til en annen gang. Det er jo ikke mye vits å seile seinere for å komme inn i når det er lyst -hvis man skal seile med øynene lukket :)

Det var utrolig godt å komme seg i havn. Vi fikk spist og sovet litt ut, og deretter fikk vi gitt båt og utstyr en skikkelig overhaling med ferskvann og såpe. Beina fikk endelig strukket seg litt på land (det skulle ikke mye til før gnagsår og støle muskler meldte seg).

Vi var nok utrolig heldige med været (i hvertfall etter det vi har hørt om strekningen), og er veldig glade vi hadde vinden med oss. Det er likevel sårbart når vi er bare oss to, at vi får nok søvn. Jeg har ennå lett for å vekke Jørn hver gang det er noe jeg er usikker på...Vi valgte å gå vakter på 6 timer hver, for å få flere timers sammenhengende søvn når man har fri. Samtidig er det lenge å være på vakt 6 timer alene dersom forholdene er tøffe. Det er ikke lett å vite hva som fungerer best, så vi må nok bare prøve oss frem. Dette var jo vår lengste etappe så langt.

 

 

 

  Forside Reisebrev