Bergen - Fort William

Forside Reisebrev

Jørn leter etter kart over innseilingen til Inverness.

 

Vaktpost i sprayhuset (som også har to-delt bakvegg)

 

På svak vind fra øst, ble vi ikke helt enige med vindroret om hvor vi skulle.

 

Nordsjøen og Caledoniakanalen

Etter å ha tatt farvel på Bryggen i Bergen, putret vi for motor mot Marsteinen mens vi ryddet under dekk. De siste ukene før avreise kom veldig brått på, og vi var overhodet ikke ferdig med alt som måtte ordnes og monteres. Alt vi skulle ha med av mat, klær, papirer og annet var dermed bare "slengt" ombord kvelden før avreise. Oppladningen til en seiltur over Nordsjøen kunne nok ikke vært værre -nesten ingen søvn (pga jobbing i båten til langt på natt) og minimalt med føde (hadde rett og slett ikke tid). I tillegg var alt av nytt utstyr fremdeles uprøvd. Vi hadde heller ikke hatt tid til å se gjennom det vi hadde av kart, og var dermed litt usikre på hva som var av papirkart ombord. Elektroniske kart ble innstallert på PC'en på vei ut mot havet.

I Narvågen, litt vest for Marsteinen lå Fortuna og ventet på oss. Fortuna er en Hero 114 som holder til i båthavnen på Haakonsvern. Skipper Rolf og mannskap Kristian, Bjørn og Tanja skulle på ferie i de skotske kanaler, og ville holde følge med oss over Nordsjøen. Da vi ikke var helt i rute, var de heldigvis tålmodige nok til å ankre opp og vente på oss. Vi fortøyde Silene til Fortuna omtrenet klokken 17 lørdag ettermiddag. Kristian og Rolf kom ombord og startet straks arbeidet med å forlenge noen kabler for oss slik at vi skulle ha radar på overfarten. Jørn stuet rusk og rask under dekk, og jeg måtte tre om alle fall på masten (vi monterte en ny skinne til blokker for fall fra masten og bak til cocpit 10 minutter før avreise fra Bryggen). Fortuna dregget (de mistet ankerfestet) med oss på slep, og mens vi andre fortsatte å jobbe, sørget Tanja og Bjørn for å få ankret opp på nytt. Da klokken nærmet seg 18:50 begynte vi å bli sjøklare, og 19:00 gikk vi for motor mot havet. Vi rakk ikke spise nevneverdige mengder med mat før avreise heller, men heldigvis hadde vår venninne Trude sendt med oss et lass med pizzaboller. I tillegg hadde vi sendt mamma på butikk for å kjøpe halve kyllinger og grillbein, så vi var ihvertfall sikre på å få oss litt mat underveis selv om forholdene for matlaging ikke skulle bli så gode.

I det vi passerte Marsteinen heiste vi storseilet og den nye kryssfokka vi har på kutterstag (skinnene og staget var nettopp montert, så dette seilet hadde vi aldri prøvd før). Det blåste mellom 15 og 20 knop fra sørvest, så vi gikk på kryss med et lite stikk i skjøtene. Jørn var utålmodig etter å få prøvd ny-montert utstyr, så det gikk ikke mange minuttene før vindroret ble koplet på. Etter litt prøving og feiling, synes vi at det gikk veldig bra -men antar at de på Fortuna lurte fryktelig på hva vi drev med....Det er litt vankelig å få vindroret til å holde en jevn kurs, og vi vet ennå ikke hvor mye vi må stille på det i forhold til hvor mye utslag det gir. Vi seilte nok et par nautiske mer en Fortuna som holdt en stø kurs på 242 grader mot Inverness. Neste prosjekt var å teste slepegeneratoren. Vi har en kombinert vind- og slepegenerator. Når vi seiler, bytter vi vindmølla med en liten propell, og vipper hele stativet ned i sjøen.

Med generator på slep og vindror som styrmann, hev Jørn nedpå en pizzabolle, og erlærte at han måtte sove et par timer dersom han skulle ha vakt når mørket brøt frem. Jeg kjente at det knøt seg litt i magen. Skulle jeg være her ute til havs -helt alene. Det var denne biten jeg hadde gruet meg litt til... litt usikker på håndteringen av alt det "nye" utstyret, litt småkvalm pga søvn- og matmangel, litt mørkredd, og litt redd for at båten ikke skulle oppføre seg som før i høy sjø (vi lå veldig mye tyngre i vannet nå enn tidligere). Etter en argumetasjon med meg selv, fant jeg ut at det beste var vel å hoppe i det. Forholdene var jo tross alt ganske gode på det tidspunktet. Så Jørn hoppet til køys, og jeg var alene -med blandelse følelser; trist for å måtte forlate familie og venner, glad for at vi endelig var på vei, redd for å ikke klare å håndtere båten, litt stolt -og veldig spent.

Vi kostet avgårde mens Jørn fikk seg litt søvn. Vi hadde kanske krapp sjø, og mange bølger slo over. Ved å snu radarskjerm og GPS kunne man sitte i ly for sjø og vind under sprayhuset, og samtidig følge med på kurs, fart og trafikk. Innimellom måtte jeg selvsagt opp for å se meg rundt, men fant raskt ut at om jeg skulle rangere bra investeringer, ville sprayhuset og "leveggene" i cocpit få en god plassering.

Da Jørn stakk hodet opp av luken et par timer senere, hadde vinden tatt seg opp. Vi bestemte oss for å ta inn ett rev i storseilet. Vi har forsøkt å trekke linene gjennom bommen slik at vi ikke trenger å gå på fordekk for å reve. Det var en av de tingene som ikke fungerte. Revelinene gikk altfor tregt gjennom bommen -og det andte med av vi måtte frem hver gang et rev skulle inn eller taes ut...... Med Jørn på dekk igjen, skulle jeg forsøke å sove litt. Jeg må si jeg prøvde ganske hardt, men det var nytteløst. Om det var den voldsomt krappe sjøen, overtretthet, stress eller alle lydene som var årsak -det vet jeg ikke. Det eneste søvnforsøket mitt resulterte i, var kvalme. Til slutt ga jeg opp! Jørn var heller ikke helt i form, men etter å ha tvunget ned hvert vår tørre knekkebrød, var vi på nett igjen.

Vaktene videre gikk uten dramatikk. Etterhvert kom vi litt mer inn i rutine. Vi fikk spist litt, men det forble lite soving. Jørn måtte lete etter kart på sine frivakter -og jeg klarte bare ikke å sove. Søndag kveld løyet vinden, og Fortuna meldte over VHF at de ville starte motor. Vi hadde en oljelekkasje i motoren (eller egentlig i det hydrauliske fremdriftssystemet) og Jørn ville derfor seile så lenge som mulig. Utpå natten starte vi likevel opp jerngenoaen da vindmåleren viste 0 og sjøen kastet Silene frem og tilbake. Med vindstilla kom tåken (takk og pris for at vi fikk forlenget kablene til radarskjermen før vi dro).

En frivakt våknet jeg av at motorlyden var borte, og båten ble kastet frem og tilbake av bølgene. Da jeg stakk hodet opp av luken, lå alt fra stuingsrommet utover dørken i cocpit... Oppi stuingsrommet lå Jørn -med blod i ansiktet- for å fylle hydaulikkolje (det hadde lekket mye ila natten). Rundt oss var det tett tåke -og ikke et vindpust. Jeg var ikke så høy i hatten da.... Vi lå og drev et par timer, før vi igjen kunne starte opp. Jørn hadde fått benken (som er lokket på luken han lå i) i ansiktet da han krøp oppi, men det gikk heldigvis bra. Kun et lite sår. Vi forsøkte å kalle opp Fortuna for å si hva som sinket oss, men de var allerede for langt foran til at de kunne høre oss.

Vinden fortsatte lenge å glimte med sitt fravær, men etterhvert kom en liten bris fra øst. Vi fortsatte for motor, men rullet ut forseilet, og fikk litt ekstra drag fra det. Natt til tirsdag fikk vi igjen kontakt med Fortuna som lå at stykke foran. De bestemte seg for å gå med redusert fart for at vi skulle ta dem igjen, og tirsdag formiddag kastet to "bergenske" båter fortøyningene i land i Caledoniakanalens første sluse i Inverness -5 minutter før slusen skulle stenge.

Vi la oss til i kanalens første marina, hvor vi på nytt startet prosjekt: ryddig båt. Jørn fikk også tak i ny slange til hydraulikkanlegget, og nå ser det ut til at lekkasjen er stoppet. De siste dagene har vi gått et lite stykke gjennom sluser her i kanalen hver dag, mens vi har ryddet og mekket båt (stort sett Jørn som står for det siste, jeg lærer vel på sikt..) om ettermiddagene og kveldene. Vi har hatt med oss Kristian fra Fortuna som gjestemannskap gjennom slusene, så selve slusingen har gått veldig fint. Ellers mangler det ikke på utstyr og annet som må fikses. For to dager siden oppdaget vi at giret var fryktelig tregt. Da Jørn tok av dekselet for å sjekke om noen kabler hadde kommet i veien for wiren til giret, ble bakdelen på switchen (tenningen revet av)... Tregheten i giret skyldtes en kabel som var trukket til en timeteller for motoren. Nå må vi få tak i en ny switch -eller ihvertfall lime den gamle. I tillegg har vanntanken vært lekk hele veien (et mislykket forsøk på tetting ble foretatt før vi forlot Bergen). Jørn jobber akkurat nå med å tette tanken på nytt, men nå har vi akkurat oppdaget at vannpumpa ikke virker.....

Selv om det er mye å gjøre, har vi rukket å bli bra sløve. Vi har store problemer med å holde orden på klokke og ukedager, men trives godt med denne "tur-tidsregningen". Vi treffer masse hyggelige seilere her i kanalen. Noen er på vei hjem fa langtur, og har gode tips og råd. Andre er på vei til å seile samme rute som oss. Vi har allerede en løs avtale med Thomas og Anette ombord på Norrata (Hero 101) om å krysse Biscaya sammen...

I skrivende stund (søndag 9. juli) ligger vi i Banavie, og skal i morgen ned Neptune's Staircase (trapp bestående av 8 sluser) mot Fort William. Vi har dermed bare et par sluser igjen før vi er nede på sjøen. Vi seiler videre så fort vær og vind er litt mer fordelaktig. Vi håper at alle hjemme har det bra.

Seilerhilsen fra Silene

Tåka letter. Fremdeles vindstille.

 

I første sluse

 

Skipperen i innseilingen til Inverness med det skotske høyland i bakgrunnen.

Caledoniakanalen er 96,5 km lang, og for å komme seg fra Inverness i nordøst til Fort William i vest må man passere 29 sluser og 10 svingbroer.

  Forside Reisebrev