Las Palmas - Rodney Bay

Forside Reisebrev

Før start

 

 

Skipperen er klar for hva som enn måtte vente

 

Fin seilføring for platt lens

 

Jørn drar inn første mahi-mahi

 

Vågeval på vei inn i en bølge bak oss

 

 

Endelig rolig sjø

 

Temptation bak en bølgetopp

Atlanterhavskrysningen

Det var mange spente seilere å se rundt på bryggene i Las Palmas tidlig søndag 26. november 2006. Starten skulle gå klokken ett, men vi var forberedte på å gå litt sent fra kai om det skulle vise seg å bli helt kaos. Det ble det ikke. Vi var klare, kapteinen blingsa på uret, og vi var utpå leenge før start. Det var forsåvist greit, siden loggen, etter to uker i havn, sto fast (da virker ikke " fartsmåleren"). Claus måtte på med badebuksa og etter et bad, ble det fart på loggen igjen.

Starten gikk i relativt lite vind. Vi var ikke akkurat aggressive i starten, men etterhvert gikk det så sakte at den rosa spinnakeren måtte opp. Da gikk det så det suste. Vi vinket farvel til Jorunn, Trygve og Rolf som var med i startbåten -og lurte på hva i all verden vi var i ferd med å begi oss ut på.

Vi lot spinnakeren stå til vi nærmet oss sydøst-enden av Gran Canaria, der vi visste at vinden pleide å være ganske sterk. Det var den, og mens mørket seg på kunne vi høre et utall av båter rapportere på VHF at de allerede hadde blåst i filler både det ene og det andre av seil.

Både første og andre natten var vi omgitt av masse andre båter, og det ble mye nærkontakt. Det var litt vel spennende innimellom. Vi hadde satt det som skulle bli vår favoritt-seilføring på unnavind; genoa og kutterfokk spridd til hver sin side. Dette ga veldig fin balanse i båten, vi trengte ikke være bekymret for å få "bommen i hodet" og vindroret styrte strålende.

Arild og jeg hadde vakter fra 08-14 og fra 20-02. Jørn og Claus gikk fra 14-20 og fra 02-08. Vi kom veldig fort inn i rutine, og dagene gikk. Vi valgte en sydlig rute, hvilket normalt skal gi en mer stabil vind enn en nordligere rute. I år var det derimot mye og stabil vind over hele Atlanteren, så det stykke vi gikk sydover var rett og slett rent tap av tid. Det er jo lett å se etterpå :)

Etter 4 dager fikk vi vindstille, og måtte etterhvert starte motor. Etter en stund skjedde det som alltid skjer når vi kjører motor; noe går galt. Denne gangen gikk en alarm -og batterispenningen var skyhøy... Problemet var dynamoen (som lader batteriene), og en stund var det litt krisestemning ombord. Vi var usikre på om vi kunne kjøre motor i det hele tatt videre. Etter et par telefoner (satelittelefonen kom til nytte), gode råd og litt kopling av ledninger her og der, innså vi at vi hadde motorkraft, men vi kunne ikke lade. Med nytt solcellepanel, slepegenerator og nye LED-lanterner med lavt forbruk ville vi likevel klare oss ganske greit mht strøm ombord.

Et par dager til fortsatte vi med være to forseil, behagelig vind og relativt rolig sjø. Så begynte "moroa". 26-30 knops vind og store, store bølger. Vi var kommet så langt syd at vi kunne sette kursen mot St. Lucia, men kursen var ikke direkte behagelig. Vi hadde store bølger bakfra, og mindre, men krappere bølger fra nord -og noen ganger fra syd.

Vi fikk et par fisk, og Claus lærte Jørn å filetere. Vi hadde et par veldig gode fiskemiddager, men det som kanskje var mest nytt for meg, var å bedøve fisken med sprit. Vha sprit i en spruteflaske, sprutes alkohol i gjellene på fisken. Den "besvimer" øyeblikkelig -og man kan sløye fisken uten å få blodsøl over absolutt hele båten.

Ellers gikk de neste 12 dagene stort sett i å holde seg fast. Det var en kamp å få på eller kvitte seg med klesplagg -og det å lage mat var rett og slett livsfarlig innimellom. Det gikk likevel bra hver gang :) Det var heller ikke akkurat bare barnemat å få i seg maten noen hadde slitt for å bringe på bordet (les: dørken). I tillegg var det vanskelig å sove. Heldigvis har Silene flerer gode sjøkøyer, så man ligger godt, uten å bli kastet hit og dit -men det ble etterhvert veldig varmt og klamt ombord -også er det jo fryktelig mye lyder i en båt når været er litt hardt. Neste gang skal jeg ha med ørepropper.

Vi kunne ofte høre en tysk båt, Temptation på VHF. De prøvde forgjeves å oppnå kontakt med et par andre båter (som var utenfor rekkevidde). Til slutt gikk jeg inn på kanalen og sa jeg ville overbringe beskjeder. Ombord på Temptation ble stemningen mer og mer spent de neste dagene. De var kun to ombord, fikk ikke nok søvn og var veldig engstelige. De følte ikke de hadde kontroll over båten og var redde for at de var neste båt som måtte berges. Vi hadde et lite "møte" ombord og ble enige om å "vente" på Temptation som var et lite stykke bak oss. Vi ga beskjed om at vi ville holde oss i nærheten til været roet seg, og stemningen ombord i den tyske båten steg merkbart. Det neste døgnet seilte de det remmer og tau kunne holde (mens vi tuslet avgårde kun med en liten fokk), og snart kunne vi se dem komme opp bak oss.

De neste 2000 nautiske milene seilte vi med Tempation i syne. Det krevde egentlig ikke så mye av oss, og vi var glade hvis det kunne gi dem en bedre opplevelse av turen. Selv synes jeg det kunne være veldig stressende om natten da Temptation helst ville ligge så nær oss som mulig. Innimellom ble det litt ekstra arbeid, bare for å unngå at båtene rett og slett seilte i hverandre.

Dagene gikk fort, men nattevaktene føltes innimellom fryktelig mørke og lange. Det hele virker litt mer skremmende når man ikke kan se bølgene som bryter nær oss og over oss -men vi hørte dem godt. Når de innimellom traff oss, merket vi det. Båten og vindroret var imidlertid fornøyde med seilføringen og klarte seg veldig godt. De største bølgene løftet båten bakfra og gjorde at det følte som å seile i en bratt nedoverbakke. I tillegg skapte bølgene som kom fra siden en ubehagelig rullende bevegelse (som man innimellom tror man skal bli gal av).

Vi tok inn en del vann, og måtte kjøre den elektriske lensepumpa hver 2. time for å hindre at vannet skulle gå over dørken inne i båten. Vannet skapte selvsagt litt bekymring, og vi var glade da Jørn fant ut hvor det kom inn. En manuell lensepumpe var uten vannlås (og i tillegg satt en liten kvist fast og holdt membranen åpen) og sørget for at sjøvann fra sidebølgene fant veien inn i båten. Det værste med alle situasjoner ombord, er å ikke vite. Så fort vi visste hvor vannet kom fra, føltes det helt ok, selv om vi ikke kunne stoppe inntaket før vi kom til land.

Jeg var på SSB nett hver dag. Her fikk vi værmeldinger, nødtrafikk (meldinger om båter i trøbbel), og i tillegg oppga vi egen posisjon og vind- og værforhold. I tillegg var det både nødtrafikk og ufomell prat på nettet på kveldstid. SSB nettet fungerte veldig bra, og skapte både trygghet og en en fin sosial ramme ved at man kunne dele opplevelser, tips og råd med hverandre.

Det var selvfølgelig også skremmende å høre hvor mange båter som var i trøbbel der ute. Master falt, ror brakk, båter sank, båter ble forlatt, skippere og mannkskap fikk mentale sammenbrudd...... listen var utrolig lang. Alle fikk imidlertid den hjelpen de trengte for å komme seg vel i havn, og det var jo betryggende. Gjennom radionettet fikk vi også mange nye venner.

Vi hadde en spennende opplevelse da 4 vågehvaler på størrelse med Silene selv, bestemte seg for å bruke henne som leke for en dag. Det var sinnsykt skummelt da de gang på gang kom surfende i bølgene bakfra, dukket ned rett ved siden av båten, og passerte under oss rett foran kjølen. Jeg var livredd for at vi skulle kollidere med en av dem. Det velkjente trikset med å skru på motoren, virket ikke. De fortsatte å leke med båten -til de etter en lang stund ble lei og lot båt være båt.

Etter hvert la sjøen seg -og vinden løyet. Et par dager seilte vi spinnaker (i ca 2 knop) om dagen, og kjørte motor mens det var mørkt. Jo lenger vest vi kom, desto flere og kraftigere squalls måtte håndteres på nattevakt. Vi seilte imidlertid så forsiktig om natten at en kraftig vindøkning aldri bød på noe stort problem. I tillegg fulgte vi med på radar, og var forberedte når de traff oss.

De siste to døgn fulgte vi godt med på ETA (estimated time of arrival). For å justere farten slik at vi skulle passere mållinjen i dagsslys. Vi hadde lyst til å ta bilder av innseilingen -og komme inn mens folk var våkne.

Da vi trodde at vi kun hadde plankekjøring inn til mål, fikk vi "problemer" igjen. Det luktet svidd og var røyk i båten, spenningen på batteriene var altfor lav, temperaturen på motoren var altfor høy og alarmen på autopiloten gikk konstant. Den siste natten var med andre ord ganske så spennende. Med unntak av den brente radioen, fikk Jørn orden på sakene. Samtidig kom vinden tilbake og vi kunne fortsette mot mål i fint driv.

Den 18.desember 2006 krysset vi mållinjen i Rodney Bay etter 22 dager, 1 time, 6 minutter og 45 sekunder til havs. For en båt på Silenes størrelse var dette en relativt rask kryssing. Vi fikk en strålende velkomst av ARC medarbeidere, og andre seilere, hvilket fikk oss til å føle at vi hadde klart noe stort. Vi var fremme, vi var uskadde og uskremte, båten var hel -og vi hadde hatt en fin tur til tross for at forholdene var tøffere enn vi hadde forventet på forhånd.

 

 

  Forside Reisebrev